Tidvis treffsikkert tøys

Tubaluba
Pernille Sørensen
Gyldendal 2017
Jens Kristensen (ill.)
48 sider
3–6 år

Kom si, Kom sa
Eva Jensen
Iben Sandemose (ill.)
Aschehoug 2017
72 sider
6–9 år

Rim det har rablet for
Christian Løchstøer
Siri Dokken (ill.)
Aschehoug 2017
56 sider
9–13 år

De erfarne humorprodusentene Christian Løchstøer og Pernille Sørensen debuterer med Rim det har rablet for og Tubaluba – tulledikt for barn, mens forfatter Eva Jensens diktsamling Kom si, kom sa er utgitt posthumt. Alle forener språklek med humor og undring i en barnlig erfaringsverden, men som kunstneriske uttrykk er de vesensforskjellige – og kvaliteten spriker.

Filosofisk undring

Som i billedboken Det spørs av Jostein Gaarder (2012) stilles det filosofiske spørsmål. «Er Gud en mann eller en kvinne?» spør Løchstøer, og spinner videre i vittige og kreative tankebaner. Er Gud kanskje «en hasselnøttekjerne»? «Hva er brennmaneter laget av, / og sover kongen òg?», spør Sørensen i et godnattdikt som treffer tonen i barns undring. Fantasien har stort spillerom, men Løchstøer skiller seg ut med både fantastisk og metafysisk undring, som i hans dikt om tiden. Parallelle verdener er et sentralt motiv i barnelitteraturen, og hans mesterlige dikt «Gutten i speilet» åpner opp for en tvilling i en slik virkelighet. Eva Jensen ror over sjøen til «ønskelandet Nutt», mens Sørensen dikter om en verden i skyene.

Det barnlige blikket

I Kom si, kom sa av Eva Jensen er barnets erfaring av verden tilsynelatende enkel, men spørsmålene poesien reiser er kompliserte. I diktet «redd» stilles de voksne til veggs: «Hvem er jeg da? / – spurte jeg. / De voksne bare lo. // Hvem er dere da? / – spurte jeg. / De voksne blei stille.» Jensen tar barnets erfaring på dypeste alvor og sanser på deres vegne med et oftest fyndig og underliggjørende blikk. Gutten Åge binder diktene sammen, hans sansninger er formidlet av den voksne fortelleren, men i blant snakker han selv. I diktet «Første skoledag» skildrer strofer som «Roboten rota rundt. / Alt var bare surr!» den spente forventningen. I diktet «Åge hører» roper lillebroren fra badet: først mange nei, men så et ja, så flere nei igjen som kan fylles med mening. Er det kanskje Åge som fortolker en babys gråt? Iben Sandemoses illustrerte store bokstaver som fyller boksiden, forsterker tegnene som løsrevne språktegn; de som forteller om virkeligheten og gjør oss i stand til å formidle den, må læres. Det illustreres fint i diktet «Åge gjør lekse med Y» – et av flere bokoppslag som spiller på ABC-lesebokens konvensjoner. I diktet «Skole» på bare tre linjer settes bokstavelig talt læringen på prøve: «Å sitte stille må jeg lære / Å bråke bare kan jeg. / Rart, sier Åge». Mens gutten hos Jensen skal lære seg å lese, er jeget hos Løchstøer formidlet som en eldre skolegutt, kanskje i tidlige tenår. Også han må lære:

Så jeg sitter fortsatt og rimer
til dagen jeg endelig lærer
å skrive et dikt jeg kan legge meg i
og kjenne at ordene bærer.

Hos både Jensen og Løchstøer fremtrer læring om språk, språklek og undring som essensielt for sansning, identitetsdannelse og bevisstgjøring om verden. Å følge et individ gjennom sprikende tematikk, er et godt narrativt grep for å sikre helhet og gjenkjenning.

I Tubaluba av Pernille Sørensen er det mange ulike barn, men det skurrer narrativt når Sindre i illustratør Jens Kristensens støpning ser ut som en miniversjon av Sørensen selv, og moren på neste side er en blåkopi av det lille barnet. Den viktigste innvendingen er likevel at tekstene ikke alltid møter barns undring og læringsprosess med tilstrekkelig respekt, slik som i doktorlek-diktet. Snarere får jeg tidvis en følelse av at fortellerstemmen morer seg på bekostning av barnet, ler av dem, ikke med dem. Perspektivet er òg uklart: Et barn som uttrykker seg som en voksen er kanskje morsomt; «Jeg vet […] at barn bør serveres et sammensatt måltid […].» Men det er vel nettopp det små barn ikke vet så godt. Uoverensstemmelsen mellom alvoret i barnets erfaringsmodus og den voksne forfatterens overlegne perspektiv og formuleringsevne, med flere vendinger og referanser som er fremmede for målgruppen, slik som «sovedukken min har fått et innvrengt øyelokksyndrom», er kanskje vittig for voksne, men som barnelitteratur svikter dette litt for ofte. Å skrive om barn er ikke det samme som å skrive for barn.

Med det sagt er det et utvalg dikt og verselinjer som fungerer, som det om storebrors lego –  et av flere tulledikt som er smart illustrert. Det sorgmuntre diktet om døden, Sindre og morfaren som bor i skyene, peker intertekstuelt mot verdifull barnelitteratur.

Tullet om «bæsj» er litt knæsj, for barn – men stor litteratur er det jo ikke. Jens Kristensens detaljrike og outrerte illustrasjoner vil kanskje få flere voksne til å rynke på nesa, men hos min snart tre år gamle sønn gikk disse forseggjorte og fargerike humørfylte tegningene rett hjem. Bilene også. En liten stund var det stadig ønske om å titte i «bæsjeboka» som bakteppe for pottetrening. Det skal man ikke kimse av.

Men det er bøker som Kom si, Kom sa vi vil vende tilbake til og vokse med.

Kreativ språklek

«Anton Otto / Anton Otto / Anton Otto / Og så sier jeg det høyt, / det høres nesten ut som italiensk», skriver Jensen, slik vel ganske mange barn har lekt med språkets lydbilde. Humoren i Kom si, Kom sa er lavmælt og samlingen lite pretensiøs, som når leseren inviteres til å lage et bokstavrim alla Jensens alfabetdikt Alle i Alta kan. Noen av diktene kan trolig oppleves som vanskelig tilgjengelig, men de kan leses på flere nivåer. I diktet «En Q på båsen?» lekes det med hermeneutikk, referensialitet og litteraturens mimetiske spill. «En ku i leseboka?», spørres det. «Jada, det går bra». Flere påhitt leder oppmerksomheten til språk som språk, ordenes flertydighet og arbitrære natur.

Som Jensen er Sørensen og Løchstøer kreative ordsmeder, enderimene er oppfinnsomme, men den bevisstheten om språk og symbolikk som er typisk for lyrikken er fraværende hos Sørensen. Christian Løchstøer overrasker ved i tillegg til å være en komisk begavelse med treffsikre og klokkeklare punchlines, å vise seg som en lyrisk språkkunstner av rang. Det billedlige og metapoetiske diktet «Å dikte en hengekøye» bringer tankene til noen av poesiens store klassikere, samtidig som det er tilgjengelig og morsomt. Perlene kommer som på en snor i den samlingen som jeg finner mest forfriskende i dette utvalget. Til sammenligning sitter ikke rytmen i Sørensen rim like godt, der flere burde vært kuttet før humoren punkterer eller ender i det rene ordgyteri.

Smart samspill

Løchstøers «Mannen som murte seg inne» er intet mindre enn et eminent dikt som bør leses av absolutt alle. Med klare allusjoner til Den selviske kjempen av Oscar Wilde og den politiske verdenssituasjonen med Donald Trump, har også illustratør Siri Dokken truffet blink. Hennes blåsvarte illustrasjoner tydeliggjør poesiens poenger.

Den lekne humoren i Iben Sandemoses stiliserte formspråk bidrar òg med treffende beskrivelser og tidvise utvidelser av Eva Jensens tekster. En begrenset palett bidrar til bokens ledige eleganse der formuleringer som «noe rører seg i gresset» er tatt på kornet. I forlengelsen av det ornamentale gresset ligner Ninni et skulpurelt gresstrå eller et kafkask kjempeinsekt, og temaer som annerledeshet, oppvåkning og økosofiske perspektiver kan finne gjenklang.

Tøys med tyngde

I Kom si, kom sa trer alvoret frem, men det er kort vei til latteren som hos Løchstøer, som òg briljerer med eksistensielle og sorgmuntre dikt. Tematisk er det påfallende likheter mellom Løchstøer og Sørensen, som foruten klassiske slap-stick-morovers der ben og armer blir krøll, dikt om dumme foreldre og uhyrer, tematiserer kurtisen. Sørensens barnehageforelskelse er bedre komisk timet enn Løchstøers «Å fange din oppmerksomhet», der poenget gjentas uten kulminasjon og rytmen svikter. Men det er unntaket. Med en rimbukett om romantikk og relasjoner avanserer han så til de grader. «Dråpene» er eksempelvis et estetisk fullendt kjærlighetsdikt, noe som òg kan sies om Jensens og Sandemoses «JA». Løchstøers billedbruk er original og fiffig, som i «en lighter ble forelsket i en kanne med bensin». Å få et fint dikt ut av denne vitsen imponerer. Ellers ler jeg også av den svarte humoren om døden: et ensomt «snikete lik», den splitter gærne rovdyrmoren og diktet «piknik med døden.»

Dikt for barn?

Barn kan ikke det samme om verden som oss, og møter ting med en annen persepsjon, et annet perspektiv. Eva Jensen strekker seg mot å sanse på skolebarnets premisser, men blir nok av og til for utilgjengelig. Løchstøer mer enn overbeviser for det eldre barnet og tenåringen, Sørensen treffer bare tidvis. Her har du et knippe for (nesten) alle barnets aldre som du kan plukke det beste fra. Så må vi huske på at livet er læring, ikke bare for barn. Trass i at vi med Løchstøers treffende ord har: «dødsmye tabbeerfaring.»