Inneværende års sildekvoter viser med all mulig tydelighet behovet for internasjonalt samarbeid og forpliktende avtaler om fiske. Og hvor galt det kan bære av sted når hvert land fastsetter kvotene på det maksimale av hva en har rett til.

I fjor hadde Norge, ifølge Fiskeribladetfiskaren, ei kvote på 193.000 tonn sild. Det utgjorde 61 prosent av totalkvote på knapt 317.000 tonn. I år er totalkvoten økt til over det dobbelte – 646.000 tonn. Men Norge nøyer seg ikke med 61 prosent av totalkvoten, og setter i stedet opp sin andel til 67 prosent. Det skjer uten at de nasjonene vi forvalter silda sammen med er enige. Og egentlig skjer det fordi de tre nasjonene Norge, Island og Færøyene ikke klarte å bli enige om fordelingen av den økte kvota.

Følgen er selvsagt ikke at Island og Færøyene reduserer sin andel tilsvarende. Tvertimot øker de sine kvoter, Island først med ti prosent til 103.000 tonn. Og i forrige uke satte Færøyene sin kvote til 125.000 tonn. Det tilsvarer 19,4 prosent av totalkvoten, mot et historisk nivå på 5,1 prosent.

De som skal leve av dette fisket, og som er mest avhengige av ei langsiktig og bærekraftig forvaltning, fiskerne, synes dette er kjempegreier.

At det er problematisk å bli enig med Island og Færøyene om fordelingen av ei kvote, er ikke overraskende. Samtlige nasjoner har både rett og plikt til å forhandle med mål om å få sin rettferdige andel av kvota. Og et viktig prinsipp i denne sammenheng er hvor stor andel av tiden silda som holder til i de ulike lands farvann.

Men vel så viktig er det at landene har en plikt til å komme til enighet om dette. For sildebestanden justerer seg ikke inn slik at den tåler det til enhver tid fastsatte fisketrykket. Tvertimot er det slik at dersom man fanger for mye det ene året, blir det tilsvarende mindre neste år. Og det uten at partene har kommet nærmere noen løsning for fordeling av totalkvoten.

Vi frykter at det økte presset i sildefiskeriene vil kunne føre til et kraftig fall i bestanden i årene som kommer, med påfølgende avskalling både i flåten og blant mottaksanleggene. Og dersom man ikke har lært noe av tidligere tiders silde-krakk, er det fare for at man ikke lærer stort av et kommende krakk heller.

Når følgene av økte kvoter i tillegg er både økte fangstkostnader og fallende sildepriser, er det grunn til å frykte at vi sitter igjen uten vinnere og med mange tapere. Og der silda kan bli den største taperen av dem alle. Det er i alle fall ingen tjent med.