Han er Norges mest kjente lærer og villmarking, Lars Monsen tok med seg lærere, skoleledere og barnehageansatte ut på eventyr i sitt forerdag under RKK-dagen.

Fra da han krysset den bjørnerike Kodiakhalvøya, til tidligere Alaska på langs og Canada på langs, i Helge Ingstad sine fotspor. Monsen har vært på mer ekspedisjoner enn de fleste, og lever et eventyrlig liv med turer og hundekjøring.

– Alt er mulig

Gjennom tv-serien Ingen grenser tok Monsen med seg 11 funksjonshemmede på ekspedisjon. Og det var også hans budskap til skoler og barnehager, alt er mulig, det gjelder å se muligheter og ikke bergensninger når det gjelder å nyte naturen.

– Noe av det vanskeligste som er, er å be om hjelp. Men 9 av de 11 kom helt fram til toppen av Snøhetta, sier Monsen, som underveis fikk se noe av det råeste av innsatsvilje han noen gang har sett. Og fikk oppleve sterke øyeblikk.

– Det gledesbrølet til Liv-Tone da hun stod på toppen, er noe av det sterkeste jeg har opplevd, sier han.

Deltakerne på turen sprengte alle grenser, de opplevde mestring og kom seg gjennom tøffe utfordringer. Og for flere av deltakerne har livet forandret seg helt etter ekspedisjonen, de våger mer og lever rikere.

– Det å dra på tur handler om å gjøre de rundt deg gode. Mennesker er forskjellige alle har ulik personlighet og alle trenger å bli sett, ikke bare de som roper høyest, sier Monsen.

– Også hunder er like forskjellige som oss mennesker. Man trenger å lese dem. Hva gjør jeg med en hund som er sky? Jeg lar den komme til meg, sier han.

Trygg og sterk

– Ikke sett mennesker i bås. Alt er læring og alt mulig. La ungene klatre i trær, la de få flå ei rype og lære å ta livet av og sløye en fisk og få blod på hendene, ingenting er mer naturlig enn det. Også være med og steke maten etterpå, på bål. Dette handler om bevisstgjøring, sier han.

Og det handler også om at man vokser med utfordringene, når man er ute i naturen.

– Ofte må man få litt veiledning, at noen kan vise deg hvordan ting gjøres, hvordan man for eksempel knyter en knute for å fortøye en båt, eller hvordan man tenner opp et bål og setter opp et telt. Det er læring hele veien, man lærer nye ting. Og du blir trygg og sterk av å være i naturen, sier Monsen.

Og spesielt for barn og unge som ikke er så teoretisk sterke, er det på bruke naturen fantastisk.

– Og de som er litt bøllete, de blir plutselig ikke så bøllete lengre. Og det trenger ikke legges opp til lange turer, det er turgleden som teller. Selv tok jeg med meg min ni år yngre bror på tur, vi gikk hundre meter også slo vi opp teltet og kosa oss og båla og fisket. Og han satte stor pris på den turen, det trenger ikke være et fysisk blodslit, sier han.

Monsen mener skoler som har en lavvo eller en gapahuk i nærområdet, har en flott mulighet til å spre turglede.

– Friluftsliv som fag

Berit Nordstrand synes friluftsliv gjerne burde være et fag i skolen.

– Og man bør bruke ros som motivasjon, ikke tvang. Og gjerne lavterskelturer, bare det å gå ut og se på markblomster og plukke det som er spiselig. Jeg har erfaring fra 20 år som overlege på rusavdeling, og disse pasientene var allergisk mot ordet tur, de hadde levd hele livet på asfalt. Men når vi tok disse små turene ut, så fikk de en helt ny opplevelse, sier hun.

Både Nordstrand og Monsen mener ros og oppmuntring, ikke tvang er det som må til for å få folk til å trives på tur.

– jeg har opplevd at ei i klassen til min datter, fikk beskjed fra læreren at hvis hun ikke sprang så og så langt, så ville hun få nedsatt gymkarakter. Og den stakkars jenta, som er ei så nydelig sjel, hun følte seg helt mislykket, og fikk selvfølgelig nedsatt gymkarakter. Jeg blir sjokkert, fordi dette er noe som fikk henne, hele jenta til å føle seg som en «failure», sier hun.

Lars Monsen skyter inn at for alle som ikke trives med fotball og anna ballspill i gymtimene, kan friluftsliv være en spennende og flott opplevelse.

– Også er det sånn at det er ikke alle det passer for, og det må vi også respektere.  Når jeg er på tur så bruker jeg alltid ros og oppmuntring, for å få hundene til å jobbe på lag med meg og være motiverte. Jeg hever nesten aldri stemmen, sier han.

– Selv har jeg aldri vært på tur uten dusj og strøm, det er en liten bøyg der. Og ikke alle barn har foreldre som våger å dra ut i skogen, da kan friluftsliv som fag være veldig verdifullt, mener Berit Nordstrand, som tilføyer at å lage maten ute skulle hun nok fått til.

– Jeg kan kokkelere, men ikke alt det andre, ler hun.

13-åringen i toppen av treet

Lars Monsen selv er et levende bevis på at blir man tatt med på tur som liten, lærer man å elske naturen.

– Jeg har alltid vært på tur, og ble tatt med fra jeg var liten. Da jeg var 13 år gammel dro jeg ut i Nordmarka, og til de høyeste punktene der jeg klatra opp i det høyeste treet for å se på soloppgangen. Det er ikke helt normalt, humrer han hoderystende og gliser.

Julaften er ei høytid han i årevis har feiret i skog og mark.

– Jeg pakka sekken i smug også stakk jeg inn hodet til mamma og sa: jeg komme tilbake til skolestart i januar. Det ble litt oppvask da jeg dukket opp igjen, men allerede da som helt ung var ikke det gavekjøret noe for meg. Jeg foretrekker å være ute og nyte roen og de små gledene som det er så lett å glede seg over, sier Monsen.

Siden han er en ekstrem mann og alltid har vært glad i å teste grenser, har han sjekket hvor langt kroppen kan presses. Det går for eksempel helt fint å overleve ei uke på hundemat, men spis det helst tørt, for det smaker gjørme hvis du bløtlegger det først. Og etter ei uke på utelukkende kaffe og vann, samtidig som du er i fysisk aktivitet, hva skjer da?

– Da blir du veldig godt kjent med deg selv!

Visste du forresten at han er registrert i samemantallet? Slekta hans kommer fra Birtivarre, og Monsen har akkurat kommet hjem fra en måneds tur i Nord-Finland og Finnmark, bare opplading, kos og god stemning.

– Ja, det var kosetur. Jeg skal kjøre hundeløpet Iditarod i mars, så i tida framover blir det full fart med trening av hundene. Samtidig jobber jeg med utvikling av friluftstøy, det er spennende, sier han.