På veggen i Tømmervika, når du kommer opp trappa til stua, henger to tegninger over hverandre. Ei tegning med tittelen «bestefar» og ei titulert «oldefar». De blide øynene og barten er umiskjennelige. Olav Sandvik har ikke bare tegnet i generasjoner selv, han har inspirert nye generasjoner. Portrettet som det sjuårige oldebarnet Aurora har signert, ble laget da gammel og ung tegnet hverandre.
– Du skulle sett hvor intenst konsentrert hun var, smiler han og stiller opp for fotografering ved siden av portrettene.
Verkstedbakken
Han var ikke mye eldre enn oldebarnet er nå, da han laget den første tegningen han kan huske. Familien hadde flyttet fra Lyngåsen på Kjørstad inn til Massahaugen på Stokmarknes, der faren hadde fått jobb på verkstedet.
Hunden
– Vi flyttet i 1942 da jeg var sju år og begynte på skolen. Far min var skipstømmermann og drev med reparasjoner for fiskeflåten og slipsetting. Direktør Waldersløw hadde en hund, en rasehund. Han skulle reise bort ei tid og spurte om faren min kunne passe på den. Og så var det en gang den lå der så fint, og den tegningen fikk jeg til. Det ble veldig bra.
Jeg fikk skryt for tegninga, men ikke for hundeholdet
– Men hunden fikk altfor mye mat hos oss. Det likte Waldersløw ikke. Jeg fikk skryt for tegninga, men ikke for hundeholdet, humrer han.
Rotlaus og rastlaus
Streken gikk videre, men etter realskolen begynte han som nesten alle andre hos VDS, hurtigruterederiet.
– Rektor Linde sa at det var ikke så farlig med karakterene, for du vil alltid få noe å gjøre på VDS, smiler Olav Sandvik.
Han ble kalt inn til militærtjeneste i Åsegarden på 20-årsdagen, 17. januar 1955, for øvrig samme år som James Dean spilte inn «Rotløs Ungdom». Da Olav kom tilbake, merket han sin egen rastløshet og ville ikke tilbake til VDS. Han havnet i laboratoriet på sykehuset, der en overlege ville sende ham til opplæring på Rikshospitalet.
Kveldskursene
– Jeg dro til Oslo med det for øyet. Men jeg lurte på om det virkelig var dette jeg ville bruke livet på. Og tegninga lå i bakgrunnen hele tida, tilføyer han.
Den unge stokmarknesværingen søkte på Kunst- og Håndverkskolen.
– Jeg fikk avslag, som så mange andre, og måtte gjøre noe annet mens jeg ventet på å søke igjen neste år.
Men jeg lurte på om det virkelig var dette jeg ville bruke livet på.
Det ble jobbing på dagtid, og så styrket han streken med ei rekke av tegnekurs og malekurs på ettermiddagene og kveldene. Handelsskole ble det også.
Elvissleik og myggolje
– Årene gikk. Plutselig møtte jeg ho som jeg holder hus med ennå. Det var skjebnesvangert, smiler han og tenker på Sylvelin, som la merke til en ung mann i lys grå dress og Elvis-sleik. Da var det gjort.
Han havnet i en jobb som salgssekretær på Finn-fabrikken, som laget alt fra teakolje til myggolje. Og med det var han så smått i gang. Han tegnet og planla salgskampanjer i 13 år før fabrikken ble solgt til Denofa-Lilleborg – der reklamemannen også ble tatt imot med åpne armer.
Ny linje
Olav fortsatte å ta tegnekurs på kveldstid og hospiterte på Kunst og håndverkskolen. Og til slutt fikk han mulighet til å bli tatt opp som student. Men da hadde livet andre ting å by på.
– Jeg var jo inne i markedsføring, var gift og hadde to barn.
Nytt kapittel
Etter 19 år i Oslo meldte spørsmålet fra ungdomstida seg. Var det her de ville være resten av livet? Svaret var nei.
Olav, Sylvelin og ungene leide bort huset på Kolbotn, og reiste til Stokmarknes. Hun skulle prøve å etablere seg som fotograf og han som markedsfører. De ble tatt godt imot. Stokmarknes Aktietrykkeri var ute etter en profesjonell til den nyetablerte fotoavdelinga. Han ble snart bedt om å lage ei presentasjonsbrosjyre for Hadsel kommune.
Det er ikke bare å kunne stoffet. Det må framføres.
Fra den ene øya til den andre
– Siden har vi vært her, sier han. Huset på Kolbotn ble solgt og ungene ble nordlendinger på kort tid. Reint bortsett fra at han og hun ble reservegrekere i feriene. Solsvidde greske øyer og middelhavskosthold har satt sitt sterke preg på dem. I høst går ferieturen til Kroatia, ikke så langt unna Hellas, men grenseoverskridende nok til at Olav kjenner et stikk av samvittighet for å svikte ferieland nummer én.
Uvettisten
På Stokmarknes har Olav fått utløp for så mangt i Stokmarknes blandet kor og mandskoret Zöllners eftf, revyer og kabareter. Og opplesing. Ett av de tre eksemplarene av den nordnorske humorklassikeren «Vett og Uvett» i hylla deres, er underskrevet av en hel komité og en påskrift der han erklæres som «Uvettist nr. 1 i Vesterålen». Den stammer fra en deklameringskonkurranse.
– Det er ikke bare å kunne stoffet. Det må framføres, understreker han.
387 linjer
Det er ikke lett å holde igjen alle linjer fra litteratur, viser og sanger som dukker opp underveis. Hadde vi bare lest halvparten så mye selv. Og husket tiendeparten!
– Har du brukt mye tid på pugging?
– He he. Det er min plage at det popper opp ett eller annet sitat. Nå husker jeg jo ikke hva jeg sa for to minutter siden, men Terje Vigen kan jeg ta. Det er et fantastisk epos, og når man leser det noen ganger, begynner det å feste seg. (red. anm.: Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen har 387 linjer).
Nå husker jeg jo ikke hva jeg sa for to minutter siden, men Terje Vigen kan jeg ta.
– Jeg veit ikke hvor jeg har interessen for lyrikk fra. Det er ikke fra heimen, men det har vært der så lenge jeg kan huske, legger han til, før vi sveiper innom de svenske visedikterne og Olav plutselig er i gang med Dan Anderssons «Helgdagskväll i Timmerkojan».
Navn og logoer
Olav og Sylvelin har drevet med markedsføring og foto både i Rødbrygga på Stokmarknes, og i virksomheter på Sortland. For ham ble det K. Nordahls trykkeri og etterhvert reklamebyrået Mål og Mening. Sporene hans ser vi blant annet i navn og logo på Bykuben og Trykkeriet på Stokmarknes.
– Det var aldri snakk om annet enn «Trykkeriet». Det som er på folkemunne i positiv mening, skal man ikke røre ved, sier Olav.
Det som er på folkemunne i positiv mening, skal man ikke røre ved
De to gubbene
Det var ikke tykkere vegger mellom reklamebyrået og redaksjonen i Bladet Vesterålen enn at to gubber med skråblikk på nyhetsbildet begynte å snike seg inn i lørdagsavisa utover på 1990-tallet. Der tok de fast plass i lørdagsavisa, og fram til i sommer, da de takket pent for seg, var det blitt et ukjent antall over tusen lørdagskommentarer.
(Nesten) aldri slem
– Da du stilte ut utvalgte lørdagskommentarer på Galleri Apotheket i 2010, sa du at du aldri hadde vært slem, bare usaklig. Står det ved lag?
Han ler.
– Ja. Det eneste må være han ordfører Freiberg, som overhodet ikke likte noe gubbene sa om lyging. Det kan jeg godt forstå. Og jeg har jo snakket med ham etterpå.
Lørdagskommentaren som han mener har slått best an, mener han må være fra den gangen store flokker av snøspurv stanset all trafikk på Stokmarknes lufthavn.
– Jeg tegnet en streng liten fugl som peikte med vingen til to piloter og slo fast at de kunne anse seg for kansellert.
De to gubbenes skeive blikk på nyhetene har avfødt mange kommentarer fra folk. Som den lørdagen en vilt fremmed kar i Sortland sentrum klapset ham på skuldra og slo fast at denne gangen hadde han jammen fått det til.
Portrettene
Det er også blitt mange år med tegninger til lørdagenes portrettintervjuer, inkludert tegningen han laget til intervjuet med sin egen Sylvelin. Mange av disse tegningene henger innrammet heime på veggen hos intervjuobjektene i dag. Det har hendt noen ganger at utsikten til å bli tegnet av Olav har vært avgjørende for å lokke fram viljen til å bli intervjuet.
Men Olav Sandvik har aldri hengt opp noe av sitt eget. For i stua fyller annen kunst opp veggen: Modernistiske bilder, klassiske tegninger, keramikk og fotokunst. Og altså barnebarn og oldebarns tegning av tegneren. I blyanstrek.