Forskere har avdekket at pasienter over 80 år med hjerteinfarkt ikke får samme behandling som yngre pasienter. Behandlingen varierer etter hvilket sykehus de legges inn på og hvem som behandler dem. I store trekk går det likevel igjen at de får mindre medisiner og mindre avansert trening og behandling, skriver Aftenposten. Det bekreftes av seksjonsoverlege Bjørn Bendz ved kardiologisk avdeling på Oslo universitetssykehus.

Økt levealder og endret sammensetning av befolkningen betyr at gruppen av eldre over 80 år blir stadig større. Mange av de eldste lever langt over 80 år. Statistikken forteller at en stor andel av 80-åringene kan regne med enda ni–ti år, og vi veit at også de som passerer 90 blir flere.

En sammenlignende studie viser at en gruppe 80-åringer som fikk mer omfattende behandling hadde lavere dødelighet, færre hjerteinfarkter i ettertid, og blant annet også færre hjerneslag enn gruppen som fikk mindre behandling. Det betyr at grundig behandling også har stor verdi for de eldste i befolkningen.

Det er god grunn til å ta vare på denne gruppa av befolkningen. Menneskeverdet er uavhengig av alder, og det er det fremste argumentet for å gi god og ordentlig behandling til en 80-åring like mye som til en 60-åring. Dersom behandlingen kan bidra til vesentlig bedre livskvalitet i det siste tiåret av livet, er det vanskelig å se gode grunner til ikke å gi tilbud.

Behandling som kan gi en pasient vesentlig bedre helse gjennom flere år betyr også i et samfunnsøkonomisk perspektiv at sykehusene ved å gjøre en god jobb i første omgang, kan unngå såkalte svingdørspasienter. Det er alle tjent med.

Det skjer stadig nyvinninger i medisinfaget, med nye muligheter til avansert behandling. Men nyvinningene er ofte dyre å ta i bruk, og for et samfunn som tross alt ikke har ubegrensede ressurser å sette inn i sykehus og behandlingsapparat må det gjøres avveininger mellom behandlingsmåter og pasienter for at ressursene skal brukes til mest mulig nytte for flest mulig mennesker. Derfor vil ikke alle til enhver tid kunne få den behandlingen som er medisinsk mulig å gi. Det er en smertefull realitet, men ikke til å unngå.

Likevel synes det som om nedprioriteringen av eldre hjertepasienter ikke enkelt kan forsvares ut fra en slik prioriteringstanke. Det er viktig at forskning kan avdekke skjevheter, og at helsevesenet blir oppmerksom på dem.

Det bør også føre til nye vurderinger av tilbudet til de eldste pasientene.