Harald Oredam valgte kunsten, og det har vært livet hans. Et godt liv, synes han.

Han er tilbake i Vesterålen og Andøya for noen dager. Lørdag for ei uke siden åpnet «Tilnærmelser» – skulptur og grafikk ved Harald Oredam i Galleri Ariblå i Kulturfabrikken. Jazzfestivalutstillinga 2016.

– Ja hvordan kom det i gang, egentlig?

Han blir et øyeblikk i villrede, Oredam.

– Kanskje var det jeg som søkte om utstillingsplass? spør han. Ja, kanskje var det sånn, og at han så ble spurt om å være festivalutstiller, fordi «det passet så godt».

– Jeg synes det var hyggelig å vise først og fremst parkmodellene. Vise noe jeg hadde laget selv; gi uttrykk for at substansen rundt Golfstrømmen er spennende. Jeg ville vise hva jeg selv kunne bidra med, begrunner kunstneren, født i Tranesvågen – eller Stokland, sør på Andøya.

– Du kan velge selv, smiler han.

– Fin barndom?

Fjell og fjord som lekeplass

– Det må jeg si. Jeg hadde fjell og fjord som lekeplass. Vi hadde et småbruk, og jeg måtte tidlig jobbe. Vi grøftet land, far og jeg. Jeg stakk torv, hesja høy.

Tegnet gjorde gutten, også.

– Jeg tegnet jo indianere, og ting jeg ønsket meg. Jeg tegnet skøyter – allerede i første klasse, tror jeg. Tegneutdanninga på folkeskolen var å kopiere ting som hang nær tavla. Jeg husker jeg tegnet en same med samelue, det ble veldig flott. Var det fra forsiden på et ukeblad, kanskje? undrer han.

Men det å lære prinsippene i tegning, det kom senere, i Paris og i Oslo.

– Men han var morsom

– Først som hospitant ved Kunst og håndverkskolen i Oslo. Så kom jeg inn på akademiet omsider. Professoren som var der, Reidar Aulie, var bare snill. Han sa ingen ting som har med konstruktiv kritikk å gjøre. Men han var morsom, smiler Harald.

Han flyttet til Oslo i 1965, 24 år gammel. Forløpet var som følger: Framhaldskole i ett år i Skjoldehamn etter grunnskolen. Så var det ett år han ikke gjorde noe spesielt (– fartet i marka og fanget ryper på vinteren).

– Så fikk jeg dra på realskole på Andenes. Etter den var jeg sjømann ett år. Jeg mønstret på nordgående hurtigrute og kom i storm på Finnmarkskysten. Så var det militærtjeneste, og det var nok i løpet av den at jeg følte jeg måtte utdanne meg videre. Så da ble det gymnaset på Sortland; fire år eldre enn de andre.

– Ferdig med gymnaset tenkte jeg at jeg skulle studere. Jeg klarte å stryke i logikk på forberedende. Men jeg har en latineksamen, lyser Harald opp.

Ei engelsk og ei fransk

Vi er i 1966. På Munchmuseet treffer han på to damer; ei engelsk og ei fransk. Harald blir invitert med til Paris.

– Hun ordnet ting for meg (– hun franske, jour.anm.). Det var ei kjempespennende tid (1966/67). Jeg bodde på et internasjonalt studenthus, med folk fra hele verden. Og jeg gikk på kunstskole på Montmartre. Men jeg måtte slutte til jul – jeg var blakk. Men så fikk jeg jobb på Den svenske skolen i Paris. Der hadde de fem norske elever.

Det var et veldig flott år, minnes kunstneren.

– Jeg malte jo noen portretter… jeg er glad jeg slipper å se dem igjen. Blant annet ei dame fra Persia i helfigur – i blå buksedress. Jeg overlevde, takket være lærerjobben og de portrettene.

Ja, han husker året i Paris med stor glede.

– Jeg var jo ung og vital.

– Vurderte du å bli boende i Paris?

– Nei, jeg gjorde ikke det.

Bohemlivet

– Ikke fristet av kunstnerlivet der?

– Det var veldig hyggelig, men jeg var aldri fristet av bohemlivet i tradisjonell forstand. En må bevare bevisstheten og tankekraften.

– Hva ønsker du å uttrykke med kunsten din?

– Det er ikke gitt å finne en vei ut av myra på Stokland. Jeg har lyst å produsere takken min et annet sted. Og Norge har absolutt en del å takke for.

Nå er vi inne på noe vesentlig i Oredams kunstneriske skaperverk; hans takknemlighet til Golfstrømmen.

Denne bevisstheten om – for å bruke kunstnerens egne ord – «disse usannsynligheter som har slått seg sammen – for at planeten er som den er; at vi ikke forundres over dette…».

– Vi kunne ha tatt Vest-Europa med oss i ei slags feiring av Golfstrømmen, og invitert Russland med, i stedet for å rasle med våpen. Det er vanlige folk i Russland.

Oredam mener Norge som nasjon kunne vise mer takknemlighet. Selv fikk han øynene opp under en seiltur til Svalbard i 1987.

Stoff til takksigelser

– Herregud, dette er så flott! Jeg følte en slik takknemlighet til livet. Og her var det stoff til takksigelser.

Ja, han skulle så gjerne ha fått sin golfstrømpark realisert, Harald Magne Oredam. Det må være et statlig anliggende å finansiere, mener han. Kunstneren har for lengst arbeidet modellene fram. Bare ta en tur på Ariblå og se på festivalutstillinga!

Fra «ingensteds» kom Oredam i 1978 plutselig fram i lyset med skulpturen foran hovedinngangen til Konserthuset i Oslo – foran et himmelfallen kunstnermiljø. «Jordmusikk» har ifølge kunstneren selv inspirasjon fra unge bjørketrær nedtynget av snøen.

– Tiden spiller en rolle i dette verket, som viser et forløp. Du får inn et slags tredimensjonalt partitur, forklarer han.

Selv om han vant konkurransen med sitt utkast ble Oredam nærmest fortiet av kulturjournalistene i hovedstaden.

– Jeg forklarte så godt jeg kunne

– Jeg husker jeg ble intervjuet av en skoleklasse. De spurte, og jeg forklarte så godt jeg kunne… den står nå der, og jeg er fornøyd med den. Vegetasjon er jordens musikk på en måte, sier Oredam om «Jordmusikk».

– Er du avhengig av konstruktiv kritikk?

– Jeg er ikke avhengig. Jeg føler meg kompetent selv. Jeg føler meg trygg.

– Hva drømmer du om nå?

– Å få jobbe noen år til. Og når jeg får ting til, er det ekstra stas. Egentlig blåser jeg i hva andre synes. Men det er hyggelig, hvis også andre liker det.

– Du har hatt et spennende liv?

– Ja, virkelig. Jeg har fått lov å reise, og sett at tilværelsen kan betraktes fra mange vinkler. Det er jeg glad for. Jeg håper jeg får anledning til å reise litt mer.

– Så denne lidenskapen

– Har du hatt forbilder i kunsten?

– Å ja, den første var van Gogh, der jeg så denne lidenskapen i bildene hans. Så oppdaget jeg mange andre etter hvert.

Oredam nevner blant andre rumenske Constantin Brâncusi, som var ledende i måten å bearbeide skulptur til et minimumsuttrykk som samtidig var både enkelt og sofistikert.

– Han gikk fra Romania til Paris. Og Paris tok imot sine talent, sier Oredam.

Selv har han også gått sin vei, en villet vei.

– Det må være noe i livet, som krever deg totalt…

– Du angrer ikke?

– Nei, jeg gjør ikke det.

– Du ville gjort det om igjen?

– Jeg ville startet litt yngre. Det sier Harald Oredam, forundret over at vi har en planet som tillater at vi er her. Det er kanskje på tide å vise litt takknemlighet…