Kappløpet mot skrekksykdommen

Døde villrein graves ut av snøraset. Hodene blir skåret av, hjernemassen hentet ut. Hvert eneste dyr blir testet for den fryktede skrantesyken.

Et drama om skjebnen til en flere tusen år gammel villreinstamme utspilles nå i Nordfjella – grenseområdet mellom de tre fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Buskerud.

Hele stammen skal avlives i et forsøk på å stanse utbredelsen av sykdommen som angriper hjernen og det sentrale nervesystemet. Det finnes ingen kur mot skrantesyken, og den ender alltid med døden.

Høyfjellet håndteres som en høyrisikosone med stor smittefare.

– Det er et kappløp mot en svært farlig sykdom, sier André Høva, inspektør og veterinær i Mattilsynet.

Med blå spesialdrakt, plasthansker og plastposer på beina, står han midt i det store snøraset som gikk for en måned siden ved Breistølen i Hemsedalsfjellet, like oppunder Stardalsfjellet.

Under han, i de harde snømassene, ligger kanskje opp til 100 dyr. Nå skal de hentes ut for å unngå skrekkscenarioet: at åtseldyr spiser på kadavre og sprer smitten til andre reinstammer og hjortedyr.

I 1985 tok et snøras 200 reinsdyr på nøyaktig samme sted. Da ordnet naturen opp selv. Etter hvert som snøen smeltet, forsvant kadavrene – rev, ørn og ravn forsynte seg. Behovet for mat er skrikende her oppe i fjellet.

Nå smelter snøen. Stadig flere kadavre kommer til syne, men denne gangen graves de frem og pakkes inn i plast. Inspektøren har med spade til snøen, og en plastskje til å grave i hjernemassene. Enten skal dyrene destrueres, eller sendes til Veterinærinstituttet for videre testing.

– Finner vi dyr med skrantesyke, må de ut av terrenget så raskt som mulig, sier Høva.

Villreinstammen i Nordfjella består av rundt 2000 dyr. Området ligger mellom Hardangervidda i sørvest, der det lever en villreinstamme på 10.000 dyr, og Filefjell i nordøst, der 3000 tamrein beiter.

Myndighetene gjør nå alt de kan for at skrantesyken, eller Chronic Waisting Disease (CWD), ikke skal spre seg til disse områdene.

En reinsdyrsimle oppførte seg uvanlig, da viltmyndighetene merket dyr i Nordfjella i mars 2016. Hun brøt ut av flokken og ble liggende på ryggen, mens hun sparket med beina. Kort tid etter døde hun.

Prøver ble fraktet til Veterinærinstituttet. Resultatet kom som et sjokk. Skrekksykdommen var for første gang oppdaget i Europa.

Det neste offeret var en svær bukk med enormt gevir. Den var ikke bare det flotteste dyret den unge jegeren hadde skutt. Den hadde et gullgevir – et av de mest praktfulle som er tatt i den norske fauna. Da dyret ble skutt, var det ingen tegn på at det var sykt.

Flere hundre prøver fra rein ble samlet inn utover høsten, i tillegg til prøver fra mange andre hjortedyr. Resultatet viste at Nordfjella var det eneste stedet med påvist skrantesyke på villrein.

Bare tre dyr var smittet.

Lengre oppe i raset står Rein-Arne Golf, rovviltansvarlig i Hordaland og Sogn og Fjordane for Statens Naturoppsyn. Også han graver etter døde dyr.

– Det som skjer nå i Nordfjella, er en tragedie. Her har det gått villrein siden nordmennene kom til landet. Jaktkulturen er 6000–7000 år gammel. Samfunnet har brukt store ressurser på å se til og passe på dyrene. Nå er alt omvendt. Vi skal slakte ned en hel besetning og brakklegge villreinområdet, sier Golf.

I USA og Canada har sykdommen herjet med hjortedyr i nesten 50 år. Den har påført dyrene store lidelser og er årsaken til at mange stammer er i ferd med å dø ut.

Landbruksminister Jon Georg Dale vil unngå at det samme skjer her. Han har bedt om at hele Nordfjella-stammen saneres. En plan for hvordan det skal skje, skal være klar innen 1. mai neste år. Når området har vært uten dyr i fem år, skal man vurdere å bygge en ny stamme.

Bjørnar Ytrehus er forsker og veterinær ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). I tillegg er han talsmann for risikovurderingen som Vitenskapskomiteen for mattrygghet har gjennomført om skrantesyken.

– Det er en grusom sykdom, og det er mye vi ikke vet, sier han.

Prionsykdom, kalles det. Smittestoffet er et protein – et såkalt prion – og finnes normalt i stor konsentrasjon i hjernen og i vev hos friske mennesker og dyr. Sykdom oppstår når prionproteiner endrer form og dermed også egenskaper. Prioner er årsak til kugalskap, skrapesyke hos sau og Creutzfeldt-Jakobs sykdom hos mennesker.

– Den kritiske fasen inntrer når kroppen ikke klarer å bryte ned prionene. De hoper seg opp i stabler, skader hjernevev og celler, og forårsaker etter hvert alvorlige hjerneskader, sier Ytrehus.

Det er tre teorier om hvordan prioner oppstår:

Som arvelig sykdom. Feil i genene gjør at prionproteinet endrer struktur. Det finnes flere slike arvelige sykdommer hos mennesker, men de er svært sjeldne.

Forklaring nummer to er at prionproteiner i kroppen endrer form spontant, uten at en finner genfeil eller infeksjon. Dette er den vanligste forklaringen på Creuztfeldt-Jakobs hos mennesker.

En tredje teori er at smitte med prioner kommer utenfra, altså fra et annet dyr. Smitten tas ofte opp gjennom munnen eller nesen, og spres via lymfeknutene, forklarer Ytrehus.

Utbruddet i Nordfjella kan ha minst tre årsaker. Smitten kan ha kommet fra Nord-Amerika. Eksempelvis kan en person med smittebefengt jord på skoen eller smitte på utstyr, ha gått tur i fjellet.

Eller flokken kan ha hatt dyr med arvelig sykdom eller spontan sykdom. Hjortedyr gnager på beinrester og knokler på døde dyr for å få i seg saltstoffer, og slik kan nye dyr ha fått i seg smitte.

Skrapesyke fra sau kan også ha smittet over på villrein, men dette er minst sannsynlig ut fra det forskerne vet nå. Uansett er det så godt som umulig å finne et sikkert svar, sier Ytrehus.

– Vi kan sannsynliggjøre hvor sykdommen kommer fra, men aldri si det med sikkerhet.

Reinsdyrjegere var de første menneskene som bosatte seg i Norge like etter istiden. De fulgte reinen nordover. For urmennesket var dyrene mat, men hadde også religiøs betydning. Villreinen var selve livskilden.

Nå står André Høva fra Mattilsynet i det hardpakkede snøskredet ved Stardalsfjellet og graver frem stadig nye, døde dyr. Noen steder ligger de lagvis. Nærmere 20 dyr er nå oppe av snøen.

Med de spesiallagede skjeene går han fra dyr til dyr og trekker ut hjernemasse. De små, myke bitene puttes i plastbegre, pakkes ned og nummereres. Arbeidet vil pågå i enda noen uker.

– Det vi gjør, bygger på erfaringene fra Canada og USA. Amerikanerne kom for seint i gang, men sier det er mulig å utrydde skrantesyken. Vi lærer av feilene de gjorde, og er tidlig ute. Håpet er å stoppe sykdommen.