Lærdommen fra mor

Min mor og jeg var ikke alltid enige. Men en ting måtte jeg omsider gi henne rett i: Det finnes mer mellom himmel og jord enn øyet kan se.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Mor var en fin og spesiell dame. Hun ble tidlig mor og tidlig skilt. Bestemor da hun var 40 og oldemor omtrent da hun gikk av med AFP. Hun øynet muligheter der vi andre bare så grenser. Hun stoppet fremmede på gaten og slo av en prat, fikk stadig nye bekjentskaper.

Da hun fikk kreft første gang, fjernet hun den på tradisjonelt vis. Da styggedommen kom tilbake, søkte hun mot det alternative miljøet. Dessverre var det ikke hjelp å få der. Men mor hadde troen lenge etter at vi andre skjønte at det ikke var håp igjen.

Da vi ryddet etter henne, fant vi store stabler med litteratur som handlet om alternative måter å leve livet på. «Ditt magiske liv», «Ditt klarsynte jeg» og «Når åndeverdenen kaller» var bare noen av titlene. «Synkronskjebnens kraft» sto der sammen med «Sjelereisen» og «Lykkeformelen». Mor var stadig på jakt etter ny inspirasjon til sine teorier.

Når jeg mente ting var tilfeldig, hevdet hun det motsatte. Jeg har aldri vært spesielt troende. Mange av de viktige tingene i livet mitt har oppstått som resultat av tilfeldigheter. For eksempel da jeg begynte å studere som 19-åring. Mellom hybelen og Universitetet lå BA. Det tok ikke mange ukene før jeg var oftere i avisen enn på Nygårdshøyden. Karrieren min som avismann var altså ikke spesielt godt planlagt. Mor mente derimot det var skjebnen som gjorde at det ble sånn.

Jeg kom til å tenke på dette da vi gikk inn i 2017. Tallet 17 har nemlig alltid hatt en spesiell betydning i familien vår.

Min far og min onkel var for eksempel født med 17 års mellomrom. Til tross for den store aldersforskjellen, var de på mange måter uatskillelige. De tok samme utdannelse, de hadde den samme glødende interessen for klassisk musikk, og de bodde i to hus tett i tett.

Aldersforskjellen har gjentatt seg i de neste generasjonene. Min lillebror er 17 år yngre enn meg, og det er 17 år mellom mitt eldste og yngste barn.

Dette har gitt seg noen pussige utslag, som at min eldste sønn bare er tre år yngre enn sin yngste onkel. Og min yngste datter ble tante det året hun begynte på skolen. Selv ble jeg farfar en drøy uke etter at min første niese ble født.

Min far og min onkel fikk forøvrig også samme dødsdato. De døde rett nok ikke samme år, men begge forlot oss den 5. november. Neppe tilfeldig, sa mor.

Dette skjedde også i generasjonen før dem. Min farfar og min mormor døde begge 6. januar. Det var mange år mellom de to dødsfallene, men likevel. Skjebnestyrt, mente mor.

Denne helgen er det fire år siden mor døde. Da hun var inne i sine siste dager, nærmet det seg 18. mars, som var den datoen min farmor hadde gått bort mange år tidligere. Farget av mors tro på det overnaturlige, begynte jeg å ane at vi nå sto foran for et nytt sammentreff av datoer. Det ville ha vært så typisk.

Men mor døde ikke på samme dato som farmor. Hun døde dagen før.

Hun døde den 17. Og hun døde 17 år etter far.

Dermed dro jeg kanskje den viktigste lærdommen av mor idet hun døde:

Hvis du tror på noe, er det nok der. Og hvis du ikke tror på det, så er det kanskje der allikevel.

Denne teksten ble publisert første gang i mars 2017.