– Det er aldri kunstnerens rolle å gjøre seg interessant

Kunstnerens eneste rolle er å lage kunst, skriver daglig leder av Kunstgarasjen, Heidi Jaeger.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Lørdag 1. april sto Silje M. Engja Sigurdsens kronikk «Kunstbransjen har et kommunikasjonsproblem» på trykk i BT. Her problematiserer Sigurdsen – som er kunstanmelder i BT – kunstfeltets språk, markedsføring og formidling. Kunstfeltet setter pris på å få synlighet i avisens spalter. Kunstmiljøet har over tid blitt mindre viktig for BT, og vi erfarer at den offentlige diskusjon om vårt fag har måttet finne andre arenaer å utspille seg på enn i avisen.

BT etterlyser nå mer formidling om hva som rører seg på kunstfeltet i byen og i regionen. Dette vil vi med glede gi dere: Kom til utstillinger og åpninger, kom til våre debatter og samtaler og bli med på alt som rører seg i kunstfeltet i byen vår. Kom inn i atelieret eller galleriet en helt vanlig hverdag og erfar hvordan vi jobber.

Jeg er stor tilhenger av kunstformidling på mange ulike plattformer. Om det er teoretiske tekster i en katalog, om det er faglig terminologi i en kunstnersamtale, om det er veggtekster eller samtaler mellom kunstner, kurator, formidler og publikum.

Jeg higer etter kunstformidling som skaper rom der det er plass til publikum og kunstbetrakterens egne opplevelser. I min hverdag som institusjonsleder og kurator snakker jeg med mange ulike mennesker. Kunstpublikum spenner fra kunstnere til barnehagebarn, turister, pensjonistlag og de mennesker som vil utfordres og få en bredere forståelse av sin samtid og derfor oppsøker kunstfeltet.

Felles for all formidling er at feltet aldri skal undervurdere sitt publikum. Med det mener jeg ikke at fremmedordene skal danse gjennom formidlingstekster eller at henvisninger må referere til kunstteori og filosofi. Forenkling kan være kjærkomment, men det trenger ikke bli overflatisk. Feltet kan trygt bruke fagbegreper og termer, men forklare dem underveis.

Jeg glemmer aldri læreren som ringte meg etter en omvisning jeg hadde hatt med en ungdomsskoleklasse av en videoinstallasjon. Dagen etter omvisningen trakk elevene paralleller mellom det sublime i videokunsten og matematikkundervisningen de hadde.

Jeg glemmer heller aldri barnehagebarnet som sa at det var så fint med monokrome maleri, for de handlet om alt og ingenting. Begrepene var ikke til hinder for opplevelsen.

Kunstfeltet formidler på ulike nivå for å utvikle og gi næring til den faglige samtalen – og både BT og publikum må huske at kunstfeltet også er et akademisk fagfelt i likhet med andre fagområder.

I den siste blogganmeldelsen til Sigurdsen blir Audun Alvestads utstilling på Galleri Christinegaard varmt omtalt. Det er selvsagt flott at anmelderen viser sin entusiasme for et kunstnerskap, men hva får en kunstanmelder til å si, på generelt grunnlag, at det er så mye dårlig kunst der ute? På vegne av kunstmiljøet i Bergen og Hordaland må jeg her heve min stemme og si NEI!

Det er utrolig mye god kunst rundt oss. Vi er omgitt av reflekterte, kunnskapsrike, faglig briljante kunstnere – og dette hadde jeg ønsket at BT formidlet gjennom en dypere og mer gravende journalistikk enn på webbloggnivå. Jeg blir skuffet om BT undervurderer den såkalte Youtube-generasjonen, og andre generasjoner, ved å prioritere underholdende formidling av det seriøse arbeidet kunstnerne gjør.

Jeg kan være enig med Sigurdsen at kunsten bør nå ut til flere og at det er en stor sammenheng mellom kunst og samfunnsutvikling, men vi er nok uenig i metodene.

Kunstnerens eneste rolle er å lage kunst. Kunstnerens rolle er ikke å drive markedsføring, salgsfremmende tiltak eller å opprette formidlingsblogger i samarbeid med NHH eller BI. Det er aldri kunstnerens rolle å gjøre seg interessant. Dette skal apparatene rundt sørge for. Denne delen av formidlingen krever knallhardt arbeid, særlig når avisene og mediene først og fremst følger sitt journalistiske instinkt og kun søker nyheter og aktualitet.

Institusjonene jobber kontinuerlig for kunstnerne, og jeg skulle ønske Sigurdsen istedenfor å kritisere Galleri Christinegaard, hadde skrevet om den innsatsen som kreves for å holde galleriet åpent. Christinegaard drives av ildsjeler som jobber for å få kunsten ut til samfunnet, noe de gjør helt uten budsjetter for markedsføring eller faste ansatte.

Sigurdsen etterspør et mer forståelig språk som kan være til hjelp i en verden som trenger kunst og humaniora mer enn noen gang. Ja, verden trenger kunst, verden trenger kunstnere og verden trenger rom for refleksjon og steder å stoppe opp. Kunsten mister ikke sin mening om den ikke blir sett, men den kan miste betydningsfulle sjikt om den forenkles til ren underholdning, eller om et hovedpremiss for kunstneren skal være å nå ut til folk.

Jeg vil oppsummere med et sitat fra Syn og Segn nr. 3 år 2000: «Dagligspråket gjør verden fortrolig og sammenhengende, kunsten og det poetiske språket gjør verden utrolig og innpåtrengende. Det poetiske språket skaper mening ved å stille sammen element som vanligvis ikke henger sammen. Imellom elementene kommer det poetiske bildet, eller den poetiske lyden. Det kan på den måten få oss til å se eller høre noe nytt, og kanskje noe sant som vi først bare trodde var løgn og oppspinn. En må lytte til det som er mellom ordene.»