Det er ikke sikkert at de beste bøkene får Brageprisen i dag
I kveld deles Brageprisene ut for 24. gang. Men vil årets beste bøker vinne?
- Guri FjeldbergBokanmelder
Denne artikkelen er over syv år gammelDebattJeg har kontaktet både sekretariatet og flere av de om lag 30 forlagene som melder på bøker til konkurransen. Svaret er det samme over alt: Hvilke titler som konkurrerer om Brageprisen er konfidensielt.
For en forfatter må det virke underlig ikke å vite om forlaget har meldt deg på. De fleste forfatterne har nok for lengst erfart hvor stor forskjellsbehandling det kan være innad i et forlagshus.
Mens noen få forfattere markedsføres for store summer, må resten selv skaffe seg oppmerksomhet for å selge bøker. Priser med hemmelig deltakerliste – dette gjelder også Årets vakreste bøker og barnebokkåringen Arkprisen – gjør det umulig å vite sikkert om du har et forlag som satser på deg eller ikke.
For forlagene ser det annerledes ut. Når ingen får vite hvilke titler som er påmeldt, har heller ingen grunn til å føle seg forbigått. Dermed blir det ingen forsmådde forfattere å hanskes med på bakrommet.
For påmelding til Brageprisen koster en del. Jo nærmere nominasjonsjuryenes siste møte, desto dyrere blir det. 3900 kroner er prisen for å få vurdert en av høstens siste utgivelser. Sekretariatet kan fortelle at det i 2016 er 205 påmeldte titler, flere enn noen gang. Dette er likevel bare rundt 15 prosent av årets bøker.
Bak Brageprisen står en stiftelse initiert av Forleggerforeningen. Stiftelsens styre og Bragerådet inkluderer de fleste store aktørene i litteraturbransjen: forlag, bibliotek, forfatterforeninger og bokhandlere.
Ved hjelp av en roterende «åpen klasse» evner prisen å favne nær samtlige kategorier innen norskprodusert litteratur: 1) Skjønnlitteratur for voksne 2) Sakprosa for voksne 3) Bøker for barn og unge 4) Åpen klasse: i år beste sakprosabok for barn og unge. Ingen fagjury på det norske litteraturfeltet er bredere sammensatt enn de som nominerer finalistene her. I de fire juryene finner vi bokhandlere, bibliotekarer, kritikere og litteraturvitere.
Prosessen er grundig. Nominasjonene offentliggjøres i god tid for at alle skal rekke å bli kjent med finalistene.
Men så lenge det er usikkert om nominasjonene tar utgangspunkt i alle de beste bøkene, er det vanskelig å diskutere om finalistene virkelig har fortjent finaleplassen.
I klassen for barne- og ungdomsbøker savner jeg for eksempel «En bror for mye» av Linde Hagerup. Men det spiller liten rolle at jeg mener «En bror for mye» er bedre enn den nominerte «Danielle» av Ida Jackson så lenge jeg ikke vet om Hagerups bok er påmeldt. Slik hindrer organiseringen av Brageprisen en opplyst debatt om hvilke bøker som egentlig er de aller beste. For debatt har denne prisen fortjent.
Ruth Lillegraven er Bragepris-nominert
Et søk i mediearkivet Atekst forteller at Brageprisen nevnes nesten like ofte i norske papiraviser som Nordisk råds litteraturpris. Bare Nobelprisen i litteratur er mer populær. Det betyr gratis markedsføring i stor skala og betydelig økonomisk innflytelse. Vi har å gjøre med utilslørt oppvarming til julesalget. Hva er ellers vitsen med å dele ut prisen for 2016 alt før året er omme?
Heldigvis er det innført en ordning som gir juryene anledning til å hente inn titler som ikke er påmeldt. I fjor endte en slik innhentet bok som finalist i klassen for beste sakprosa, røper et jurymedlem. På den ene siden er det et bekymringsfullt bevis på at langt fra alle gode bøker blir påmeldt. På den annen side vitner det om en jury som tar jobben på dypeste alvor.
I år kan sakprosajuryen fortelle at den har hentet inn tre titler, juryen for barne- og ungdomsbøker bedyrer å ha hentet inn fem-seks, mens juryene for skjønnlitteratur og åpen klasse sier at de ikke har funnet verdige titler å supplere med.
Det er offentlig hvem som sitter i nominasjonsjuryen, men det er hemmelig hvem som tar over etter at nominasjonene er på plass. Hver klasse avgjøres av hvert sitt elektorat. Tre kritikere, tre bokhandlere og tre bibliotekarer med god geografisk spredning avgir sine individuelle stemmer i hemmelighet.
Her er ikke hemmeligholdet lenger begrunnet i at forfatterne kan bli såret. Her skal diskresjonen sikre at ingen tar kontakt med hverandre for å kuppe avstemningen. Jeg kan være infam og påpeke at det altså er null kontroll på om elektorene faktisk leser bøkene før de avgir stemme. Men manipulerende samarbeid er faktisk verre. Tillit er et vakkert prinsipp.
Stort sett er det likevel slik at tillit bygges gjennom åpenhet. Det fins få grunner til å holde påmeldingslistene hemmelig annet enn at det er bekvemt for forlagene.
Jeg oppfordrer forfatterne til å forlange åpenhet av sine utgivere. Vi andre kan realitetsorientere oss før kveldens utdeling ved å lese Brageprisens formål: «å hedre gode norske forfatterskap, samt skape interesse for norsk litteratur». Ingen ambisjon her om at vinneren skal være årets beste i sin klasse.
