Drama kan fjerne frykten

Mer enn halvparten av nye lærerstudenter kjenner på frykt for å tale i en forsamling. Dette må vi ta på alvor.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Til høsten iverksettes kunnskapsministerens prestisjeprosjekt – masterutdanninger for alle grunnskolelærere. Kompetansen skal styrkes og høyt kvalifiserte faglærere skal ut i den norske skolen for å formidle. Det foruroligende er at de nasjonale planene på nytt har utelatt et obligatorisk tilbud i fagområdet som har muntlig formidling i sin kjerne: drama og teater.

Mange lærerstudenter opplever et praksissjokk i møte med grunnskolehverdagen. Overgangen fra å være elev til å bli klasseleder kjennes overveldende. Når våre nye grunnskolelærerstudenter blir spurt om frykt for å tale i en forsamling, svarer mer enn halvparten at dette er noe de kjenner sterkt på. Lærerstudentene fortjener en bred og systematisk opplæring i muntlig formidling for å styrke sin beredskap til å lede og ta ordet. De etablerte fagmiljøene i drama/teater i lærerutdanningene kan bidra sterkt til å redusere lærerstudentenes praksissjokk.

Les også

Tenk dere godt om!

«Men vi har jo praksisperiodene som sørger for formidlingstreningen», vi noen hevde. Praksisopplæringen i grunnskolen har svært mange fokus og mye skal læres på kort tid. Den usikre lærerstudenten trenger hjelp til å bli en trygg og tydelig leder og formidler. En vei mot dette er å utvide sitt eget repertoar for kropp- og stemmebruk inn mot klasseledelse, relasjonsbygging og undervisning. Det er derfor viktig å oppøve både teoretiske kunnskaper og praktiske ferdigheter i dette helt grunnleggende feltet for enhver formidler.

En student uttrykker det slik: «Stemmebruk og kroppsspråk er en del av å være lærer. Da stemmen er et redskap som skal fange oppmerksomheten til elevene må man bruke stemmen på forskjellige måter. Det å være bevisst på kroppsspråket og kunne bruke det, vil gjøre at kropp og ord forenes og dermed oppleves en som både tryggere og tydeligere for elevene.»

NLA Høgskolen gjennomfører derfor, tross manglende nasjonale krav, et dramakurs for alle lærerstudenter over de tre første årene, noe ledelsen har vedtatt å fortsette med i ny utdanning. Kurset innebærer blant annet opplæring i kropp- og stemmebruk, improvisasjon, fortelling- og formidlingsteknikker. Studentene blir utfordret til å utforske ulike uttrykk, både i og utenfor rolle, for å kunne tre inn i en profesjonell lærerrolle. Erfaringen fra de siste årene viser en hovedtendens, der 3.-årsstudentene melder om et stort utbytte av undervisningen for å fjerne frykten for å formidle. «Kurset har gjort meg mer komfortabel med meg selv foran andre, og jeg er ikke lenger like nervøs når jeg skal fremføre.»

«Jeg har vokst mye når det kommer til fremføring for publikum. Jeg har lært å være sikker på meg selv». Studentene trekker også frem at de kan nå fokusere på nærvær fremfor nerver: «Dette har hjulpet meg mye til å være en klasseleder som har ordet, og fanger rommet og publikum.» «Vi blir utfordret og jeg har sett klassen vokse på det. Vi blir tryggere på hverandre, på å stå foran en gruppe og å by på oss selv.»

Alle lærerne i grunnskolen er forpliktet til å jobbe med de fem grunnleggende ferdighetene i alle fag. Muntlighet er ferdigheten det er arbeidet minst systematisk med siden innføringen av Kunnskapsløftet i 2006. En del av dette bildet viser manglende kompetanse til å vurdere kropp- og stemmebruk i muntlig formidling. Hvem har ikke opplevd at en flau fremføring ender med applaus og uttrykket «Flott! Dette gikk jo bra.», heller enn en spesifikk fagvurdering som kan føre til utvikling.

De er redde for å tråkke noen på tærne, siden det muntlige uttrykket oppfattes som noe svært personlig. Frykten for å vurdere henger sammen med mangelen på ord og fagbegreper for hva en faktisk ser og hører. Lærerstudenten må gjennom utdanningen oppøve evnen til se at det muntlige uttrykket ikke er det samme som personligheten. Uttrykket er mulig å jobbe med for å forbedre. En slik systematisk tilnærming til kropp- og stemmebruk vil vise seg i klasserommet på sikt. I dette arbeid kan fagfolk i drama og teater bidra sterkt til å løfte utdanningen til et masternivå også på dette området.

Tross innspill i høringsrundene i 2016, ble avsnittet om opplæring i kropp- og stemmebruk strøket i de endelige retningslinjene for ny utdanning. Kunnskapsdepartementet legger opp til at hver institusjon selv får velge sin vei med drama som læringsform, begrunnet ut fra tanken om metodefrihet. Valgfrihet er vel og bra, men undersøkelser fra 18 lærerutdanninger viser at valgfrihet i forrige reform førte til at 14 institusjoner hadde 30 eller færre undervisningstimer i drama (2012). Blant dem er vår største utdanner av grunnskolelærere, Høgskolen i Oslo og Akershus, med kun 6 timer frivillig undervisning. I ny masterutdanning ser det ut til at det blir ytterlige reduksjoner mange steder. NLA Høgskolen, Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Sørøst Norge skiller seg klart ut med ca. 75 timer.

Drama kan ikke bare være et stunt med studentene, som krydder i hverdagen. Å jobbe med eget uttrykk krever både innsats og tid, noe de nye retningslinjene ikke legger til rette for. En student sier det slik: «Drama var kleint og jeg brukte lang tid til å falle til ro. Jeg tror ikke at jeg hadde modnes like mye dersom all undervisningen hadde vært samlet på ett år. Da tror jeg heller jeg hadde bitt tennene sammen og bare blitt ferdig med det, mens jeg nå virkelig føler at jeg har hatt utbytte av det.»

I dag foregår aksjonen «Mye på spill», for å vise hvilken læringsform drama er, og hvorfor det bør være en naturlig del av den fremtidige masterutdanningen for grunnskolelærere. Selv om nasjonale forskrifter og retningslinjer er vedtatt, er det enda tid til å få inn drama- og teaterkompetanse i grunnskolelærerutdanningene. Nå er det opp til kunnskapsministeren å vise at han ikke svikter lærerstudentene på dette viktige området.

Samtidig må ledelsen ved hver enkelt grunnskolelærerutdanning gi sine dramafaglige miljøer mulighet til å bidra. Vi vil ta ansvar for å fordrive frykten – til beste for lærerstudenten og deres fremtidige elever.