En edru fyllik

Jeg så ikke verden i edru tilstand på over 30 år.

SKAM: Det er deilig å være edru. Våkne tidlig uten å være fyllesjuk. Ingen skam, ingen angst, skriver Julie Winge.
  • Julie Winge
    Skuespiller, forfatter og tobarnsmor
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over syv år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

De fleste av oss er berørt av alkoholisme på en eller annen måte, og jeg skrev like godt en bok om det. For å vise pårørende hvordan vi fungerer, hvor ustoppelig og nådeløs rusavhengigheten er, for det er egentlig gjenkjennelse som hjelper i lengden.

Så jeg gleder meg til vakre Bergen når jeg kommer for å holde foredrag om alkoholisme med boken min «Fyllik» i bagasjen. Den heter det, fordi det er det jeg er. Men en edru sådan.

Bergen ja, barndommen min. Seks år og alene på DNS i alle de spennende korridorene. Jeg hadde teaterets korridorer, en leopardbamse og den snille vaffeldamen i kantinen som barnevakt mens mamma og pappa skrek og bar seg – de laget kunst inne på scenen. Jeg hadde vandreturer alene i Bergen sentrum, rappa smurfer og hårspenner på Sundt. Jeg gikk meg aldri vill, teateret fungerte fint som mitt kompass.

Ungdomstid – i Oslo. Den harde, kalde, «kule» byen jeg er født i og kommer fra – en vanskelig overgang. Men 17. mai – nattog til Bergen så fort som mulig, helst 15. mai. Rett ut på Laksevåg til venninnen min for å planlegge det viktigste av alt: Party!

Noe særlig mer enn det husker jeg ikke.

Les også

Min pappa klarte ikke å være en far

17. mai på Kyrkjetangen. Jeg husker ikke hvor i Bergen det er, hvordan vi kom oss dit, eller hvordan vi kom oss hjem igjen. Det husket jeg ikke den gangen heller. Jeg var drita, det var jo tross alt målet, og gøy var det. Jeg var ung, jeg var fjortis. Jeg hadde rappa en oransje russelue av noen.

Jeg så ikke verden i edru tilstand på over 30 år. Jeg var drita siden jeg var 13. Så det er veldig deilig å være edru nå. Jajaja, det er helt sant. De små gledene blir fine og store og alt det der. Våkne tidlig uten å være fyllesjuk, ingen skam, ingen angst. Det er digg. Jeg har vært klink edru i tre og et halvt år. Herlig.

Det skal likevel sies at det er visse ting som faller bort. Jeg går tidlig fra fest. Ikke fordi folk blir dumme når de er fulle – samma det. Men fordi det er kjedelig uten et glass i hånden, i lengden vel å merke.

Jeg sitter ikke på kjøkkenet med en venninne i fire timer om kvelden med en kopp grønn te. Det er gøy med rødvin, det, ikke med te. Ferdig.

Kafé? En liten stund.

Les også

Jeg er en alkis

Tidligere satt jeg så lenge jeg kunne på kafé, med øl eller vin. Kafeen var mitt alt, og stengetider var i veien. Jobb også for den saks skyld. Veldig veldig i veien. Tenk om jeg kunne ha festet døgnet rundt! Digg? Ja, veldig. I hvert fall som en idé, for jeg kom aldri så langt. Jeg ble som regel for drita til å holde ut hele døgnet.

drita var vel også i veien for festinga mi da? Ja, og trøtt – trøtt var også i veien. Veldig dumt at jeg ikke speeda den gangen. Det hadde løst hele problemet.

Så ja, det er deilig å være edru. Det er deilig å slippe. Men noen ganger kommer fantasiene dundrende ned i hodet. Det mest irriterende jeg ser, er søte små pene venninner fra beste vestkant som sitter på utekafeer og deler en halv flaske tørr hvitvin – sakte – mens de diskuterer det nyeste innen perleøredobber. En halv flaske?

For ikke å snakke om det mest smertefulle: Når de går, er det faktisk litt igjen i flasken. Hva er det de tenker på? De går fra en stakkars ensom skvett med et enormt potensial!

  • Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!

Så la oss ta en liten tilbakefallsfantasi her nå: Jeg og en venninne har barnefri, og vi reiser bort i fem dager. Men først polet. Handlelisten er klar i hodet, her trengs ingen huskelapp. Tre kartonger rødvin (går opp i en tusenlapp eller et laken som man sier på narkis), en kartong hvitvin (jeg liker ikke hvitvin så godt, den skal bare fungere som en smaksavlastning), en flaske vodka (det klikker jeg i vinkel av, men shit la gå). Nesten ferdig rigget for en god start. Kiwi er neste stopp for å toppe det hele med nok røyk og vann – eller øl som noen liker å kalle det. Mat? Gi deg’a!

Og endelig, endelig skal jeg være klok nok for en gangs skyld og sørge for at jeg får nok speed levert på døren. Hvis jeg først skal sprekke, så skal jeg da til helvete se å få med meg at jeg er på fylla!

Dette hadde jeg ikke gjort fordi jeg var jaget av en pisk eller en knyttneve. Jeg hadde gjort det fordi jeg er alkoholiker. Jeg hadde gjort det fordi jeg var deppa, glad, i sorg, med partyfot, lykkelig, ulykkelig. Jeg hadde også fint klart å forsvare det for både deg og meg: Jeg har jobbet så mye i det siste og trenger en utblåsning. Venninnen min døde nettopp. Det er vår og sol. Det er jul. Jeg er så glad i dag. Du har jo bursdag. I can go on...

Sannheten er at jeg sannsynligvis ikke ville klart å trekke meg inn etter bare fem dager. Angsten hadde ligget som en jernklo i brystet, sjelen hadde ligget alene og ropt om hjelp i en støvete gjenglemt krok, og det hadde tatt dagevis å komme seg til hektene. Derfor hadde jeg sannsynligvis ikke orket å komme meg til hektene igjen.

Barnevernet? De ville til slutt ha kommet og tatt med seg barna – med rette. Så når jeg sier at de små gledene er store, kan du godt kalle det en klisje. Det driter jeg i.

Les også

Den store skammen

Det er helt stille i huset, og jeg er frisk, helt frisk. Fra angst, skjelvinger og hodepine. Når barna våkner, er jeg ikke irritert og trøtt. Jeg kjører dem til skolen uten å være redd for trafikkontroll. Ikke fordi de ikke kan ta bussen, men fordi det er koselig med fem minutter i bilen, bare oss tre, før dagen starter.

Når kvelden kommer, gjør jeg det jeg helst vil selv, og for meg er ikke det å være hysterisk sosial. Jeg fyrer opp en gammel pc som er koblet til TV-en og finner en lett, dust, dårlig, men underholdende serie å sovne til. Jeg elsker dynen min, det er ingen angst gjemt i dynen og puten min lenger.

I andre etasje ligger barna. Kanskje vi har kranglet, kanskje vi har kost. Uansett kan jeg sovne, vel vitende om at de ikke lenger er redde for at mamma er full eller «lei seg».

Julie Winge holder foredrag på Den Nationale Scene 1. april kl. 13.00. Åpent for alle, gratis adgang.

Julie Winges blogg finner du her

Publisert: