En ubehagelig realitet

Vurdering av selvmordsrisiko innebærer alltid en fare for å ta feil.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Selvmord er slutten på en personlig tragedie for den som fullbyrder det og begynnelsen eller fortsettelsen på en tragedie for pårørende og behandlere.

Mange som tar selvmord har hatt kontakt med psykiatri og helsevesen på grunn av selvskadende atferd. Det er viktig å finne metoder til forebygging av fremtidig selvmord hos disse.

Derfor har man utviklet en rekke sjekklister over kjente risikofaktorer. Sjekklistene brukes ofte som en standard i utredning og behandling ved psykiatriske klinikker og psykisk helsearbeid. Det er imidlertid stadig voksende skepsis til om sjekklistene tjener sitt formål.

Les også

Selvmord gjelder oss alle

British Journal of Psychiatry presenterte nylig den første omfattende oversiktsstudien av sjekklister til bruk ved selvmordsforebygging. Konklusjonen er at effekten av disse er svært liten og kan gi en falsk trygghet med mulig økt selvmordsfare som konsekvens. Fagfolk bør heller få tid og anledning til å bli grundig kjent med det enkelte individs vanskelige livsbetingelser og reaksjoner på disse. Forfatterne reflekterer over generelle vansker med å forutsi selvmord i befolkningen.

Selvskadende atferd er i seg selv er ikke uttrykk for sterk intensjon om å avslutte livet. Det kan være et forsøk på å kommunisere at livet er for vanskelig, uten noe ønske om å dø.

Les også

- Vi må tørre å snakke om det som gjør vondt

Paradoksalt nok begås mange selvmord av personer som ikke er definert inn i noen risikogruppe på forhånd. Som ved vold i samfunnet begås selvmord ofte av mennesker uten noen kjent psykiatrisk diagnose eller sikre forvarsler, men av såkalte sorte svaner.

Hyppig bruk av sjekklister kan skape selvoppfyllende profetier som gjør mennesker som er utrygge på om de klarer å ta vare på seg selv enda mer utrygge. Eller det kan gi pårørende og behandlere en falsk trygghet ved at en person som er i fare ikke passer til punktene i sjekklisten. Det kan føre til at personer som trenger tettere oppfølging ikke får det og i verste fall tar livet av seg.

Vurdering av selvmordsrisiko innebærer alltid en fare for å ta feil. Pasienter og offentligheten bør være klar over at fagfolk har en begrenset mulighet til å forutsi fremtidig atferd. Da kan vi unngå urealistiske garantier og heller få tillit til at vi gjør så godt vi kan.

Les også

«Jeg orker ikke livet mitt mer»

Prisen blir at vi kan bli mer usikre, men dette ubehaget kan gjøre oss mer årvåkne og til en bedre radar for fare. Den utstrakte bruken av sjekklister kan også føre til at behandler kan anklages for at et selvmord ikke ble forhindret.

Hva kan vi da gjøre i stedet? Vi bør i større grad ta inn over oss at selvmord er vanskelig å forutsi. Vi står nemlig i fare for å forlede offentligheten til å tro at vi har mer kontroll over fremtidig atferd enn vi har. Det finnes ikke bevis for at standard sjekklister kan erstatte verdien av nær kjennskap til den enkelte som av ulike grunner skader seg selv. I beste fall fungerer sjekklistene kun som supplement i utredning av selvmordsfare.

Utreder og behandler får tid til å sette seg inn i pasientens innenfraperspektiv. Til det trengs tid, tillit og utholdenhet for begge parter. Det er da viktig å bygge vurderingen på en best mulig beskrivelse av det individet det gjelder. Helst personens egen beskrivelse av sin lidelse.

Les også

Selvmord gjelder oss alle

Hos Goethes unge Werther var det ulykkelig kjærlighet som drev ham inn i selvmordet. Hos en annen kan det være tap eller alvorlig psykisk sykdom. Mulig sammenfall mellom generelle faktorer og den enkelte betyr ikke nødvendig sammenfall. Derfor er det avgjørende at klinikere gis tid og anledning til å gjøre seg kjent med individuelle forhold hos pasienten som kan tenkes å bidra til økt selvmordsrisiko.