Fødsel er ekstremsport

Det jeg er mest redd for er å gjøre en vurdering som i ettertid viser seg å være feil.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Fødselshjelp er som et tandemhopp. Jeg har ansvar for mor og barn men vet ikke alltid om fallskjermen virker. Det krever kompetanse, besluttsomhet og noen ganger flaks dersom alle skal lande med helsen i behold. Fødselshjelp er et akutt fag, og enkelte situasjoner skremmer selv den mest erfarne lege.

Men hvorfor være redd når det aldri har vært tryggere å føde? Professor Anne Eskild har beskrevet helsetjenesten for gravide og nyfødte som en eventyrlig suksess. I løpet av årene 1967 til 2006 er omtrent 17.000 barn reddet fra å dø i svangerskap eller fødsel – det er mer enn 400 barn årlig. Det burde med andre ord være helt hverdagslig å redde liv ved våre fødeavdelinger.

Og det er det.

Hver eneste dag gjøres forløsninger på vital indikasjon. Og hver dag behandles kvinner med komplikasjoner, som uten helsehjelp ikke ville ha overlevd fødselen. I rapporten «Hvorfor dør kvinner av graviditet i dag?» redegjør en ekspertgruppe for alle mødredødsfall som har skjedd i Norge de siste 15 årene. Risikoen for å dø i forbindelse med svangerskap er 7,3 pr. 100.000 gravide, altså 0,0073 prosent. Kan vi få det lavere?

Les også

Kjersti Toppe: Ungen ut og rett heim

En fødsel er naturlig og går som oftest fint helt uten inngrep. Det er vist at tilgjengelig jordmor forebygger mange skader og unødvendige operasjoner, men ikke alle har tilgang på slik hjelp. Verdens Helseorganisasjon (WHO) anslår at det hver dag dør 830 kvinner av tilstander forbundet med svangerskap og fødsel. De siste 25 årene er dødeligheten på verdensbasis redusert med 44 prosent, men det gjenstår fortsatt et stort arbeid før man kan tilby alle kvinner et minimum av helsehjelp. WHO har som mål å redusere mødredødeligheten globalt fra 216 til 70 pr. 100.000 fødsler. Man «aksepterer» altså en ti ganger høyere dødelighet enn i Norge.

Mitt mål som vaktlege er null katastrofer. Derfor må jeg skjerpe meg når en andregangsfødende kommer til avdelingen med rier og blødning. Vi ser med ultralyd at morkaken sitter langt nede, det kan være farlig. Fosterlyden er påvirket, men gir ikke indikasjon for akutt keisersnitt.

Beslutningene underveis er ikke enkle. Dersom jeg velger keisersnitt, har mor betydelig blødningsrisiko, hun kan få infeksjon, og inngrepet kan bli vanskelig. Forsøker vi vaginal fødsel, må fosterets tilstand overvåkes nøye, og jeg er bekymret fordi babyen er stor. På dette tidspunktet vet jeg ikke om fødselen blir helt normal eller om vi får utfordringer.

Så skjer det som avgjør saken, fosterpulsen faller og tar seg ikke opp. Vi trykker på alarmen, syv minutter senere er barnet forløst med keisersnitt. En sprek jente på fire kilo. Livmoren trekker seg ikke sammen og det blør. To liter. Det gis flere medikamenter, vi opererer for å stoppe blødning. Tre liter. Situasjonen er nå krevende. Dette kan bli en av de sjeldne hendelsene jeg frykter - når det jeg så langt har lært ikke gir rutine. Dette kan gå galt selv om alt vi kan tilby av behandling settes i verk. Eller kanskje skjer det jeg er mest redd for: jeg gjør en vurdering som i ettertid viser seg å være feil.

Les også

Nybakt mor: «Terningkast seks»

Kvinnen ligger i narkose, ekstra personale er kommet til. Fire liter. Livmoren må fjernes, et radikalt og vanskelig inngrep. Et team av operasjonssykepleiere, anestesipersonale, jordmødre, bioingeniør, røntgenlege og gynekologer jobber i flere timer. Kvinnen mister til sammen syv liter blod. Likevel kan en frisk men preget mamma og en frisk jente reise hjem fem dager senere.

I verden er blødning etter fødsel den viktigste årsaken til mødredødsfall. I Norge har det tatt livet av syv kvinner de siste 15 år, altså svært få. De fleste tilfeller unngås med god jordmorhjelp, i noen sjeldne tilfeller er det behov for operasjon. Vi kan heldigvis tilby begge deler.

Blodtrykksmedisiner og avanserte inngrep har reddet mange (menn) over 60 år, men det er i den ufødte og unge befolkningen man har mest helse å hente dersom ressursene brukes rett. Dessverre er fødselshjelp mindre interessant for dem som tjener penger på medisiner. Gravide i utviklingsland stiller langt bak i køen når helseressursene fordeles. Samtidig har velstående kvinner et overforbruk av helsetjenester i svangerskapet. Enkelte land har en keisersnittfrekvens opp mot 70 prosent (!), og behovet for ekstra svangerskapskontroller og ultralyd kan virke umettelig. Pendelen har svingt for langt, for mye behandling gir faktisk sykere mødre og barn.

Les også

Barsel er mer enn fødsel

I januar viet VG en forside til «Norges kvinnelige superkirurger». Her beskrives det såkalte legehierarkiet. Noen fag og inngrep har visst høyere status enn andre. Slike verdioppfatninger påvirker ressurstilgang og prioriteringer. Da kan det være verdt å nevne fødselsomsorgens eventyrlige suksess. Få fag redder like mange unge pasienter, mødre og barn som har et langt og produktivt liv foran seg.

Det handler om menneskerettigheter og likestilling, om kvinnekropp, egne valg og trygghet i en risikosituasjon. Det handler om naturlige prosesser versus moderne medisin. Det er politikernes jobb å sette av ressurser. Fagfolk må ta ansvar for de fødende. Media skal korrigere oss, men bør ikke skremme kvinnene. Det må være en viss forståelse for at fødsel er en risiko. Helsepersonell er mennesker, vi er ikke ufeilbarlige. Dersom noe går galt, må vi tåle kritikk, men nulltoleranse kan gjøre ansvaret umulig å bære.

Skal fødselshjelpere dyrkes som helter? Det trengs ikke. For etter landing, når mor og barn er trygge og adrenalinet pumper i kroppen, da er jeg min egen superhelt. Ikke noe kan måle seg med den fantastiske følelsen det er å jobbe med stor fallhøyde - og lykkes. Det hender at jeg roper ut et «YES!» på bakrommet. Så er det videre til neste pasient.