Humaniora forblir først og fremst viktigst for seg selv

Dekan og påtroppende prorektor ved UiB, Margareth Hagen, mener næringslivet trenger humanister. Religionsviter Knut Melvær derimot, synes humanistene bryr seg mindre om næringslivet og mere om egen kompetanse.

AMBISJONER: Selv om karriereambisjonene nok for de fleste er å bli forsker, vet vi at vi utdanner flere doktorgrader enn vi har faste akademiske stillinger til. Tar du doktorgrad i et humaniorafag, må du derfor belage deg på å gå ut i arbeidslivet utenfor vitenskapen, skriver Knut Melvær.
  • Knut Melvær
    Senior interaksjonsdesigner, Netlife Research Bergen, og ph.d-student, UiB
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I et innlegg i Bergens Tidende (23.04.2017) hevder dekan ved Det humanistiske fakultet og påtroppende prorektor ved Universitetet i Bergen, Margareth Hagen, at næringslivet trenger humanister. Spørsmålet om humaniorafagenes relevans har vært på manges lepper spesielt det siste året, mens stortingsmeldingen om humaniora er blitt utarbeidet.

Les også

Påtroppende prorektor Margareth hagen om humaniora

Det er prisverdig at Hagen slår et slag for humaniora, men teksten hennes føyer seg dessverre inn som nok et eksempel på at humanister er flinke til å vise til egen kompetanse, uten å bli veldig konkret på hva den egentlig består av og hvordan den kan brukes.

Min hypotese er at de få som ved Det humanistiske fakultet orker å ta på seg et verv og styrer de strategiske prosessene, egentlig ikke bryr seg så mye om relasjoner med næringslivet og livet utenfor studiepoengene- og tellekantsystemet. Det sporer vi i hvordan mange humanister, her Hagen inkludert, velger å gå inn i problemstillingen på. Bakteppet viser seg oftere som et forsøk på å verne og rettferdiggjøre små fags eksistens og sikre den såkalte grunnbevilgningen.

Det er studiepoengenes og budsjettårets rasjonalitet som styrer diskursen om humanioras relevans, ikke den nysgjerrige søken og iboende trangen til kontakt med næringslivet.

Ta for eksempel forskerutdanningen. Selv om karriereambisjonene nok for de fleste er å bli forsker, og kanskje helst ved den institusjonen hvor man føler mest tilhørighet, vet vi at vi utdanner flere doktorgrader enn vi har faste akademiske stillinger til. Tar du doktorgrad i et humaniorafag, må du derfor belage deg på å gå ut i arbeidslivet utenfor vitenskapen.

Også derfor ble Det humanistiske fakultet ved UiB for en del år siden pålagt å tilby fem-studiepoengsfag i «overførbare ferdigheter» i forskerutdanningen, hvor undertegnende satt i en arbeidsgruppe sammen med blant annet Hagen. Jeg og stipendiatutvalget ved Det humanistiske fakultet (STIP-HF), skisserte flere forslag, alt fra lederkurs og teknologi til miljøsertifiseringskurs med god gehør i stipendiatgruppen.

Ingen av disse innspillene ble tatt videre, og de påfølgende årene har HF tilbudt kurs i engelsk for publisering i tidsskrift, bibliotekkurs og universitetspedagogikk. Kun sistnevnte kan med hånden på hjertet å sies å være noenlunde relevant for arbeidslivet, men burde vært en obligatorisk del for alle som har undervisningsplikt i sin stipendiatperiode.

HF kan skilte med laveregradsemnet Praktisk informasjonsarbeid, som tar inn et begrenset antall studenter hvert semester og kan anses som svært vellykket – det ble også hedret med universitetets egen pris for utdanningskvalitet. Emnet er en god modell for hvordan kontakt med næringslivet kan stimuleres, men forblir et tilbud for de få.

Én dag i året inviteres også Vestlandets lærere til Høyden for en rekke forelesninger, som, for å være ærlig, ikke virker å ha veldig høy status internt på HF. Men dette er også omtrent de eneste eksemplene på at HF strekker hånden ut og inviterer inn, utover det nettverket som enkelte forskermiljø har etablert.

Utover at humanister stort sett er flinke på formidling, klarer jeg ikke å finne flere gode eksempler hvor næringslivet og HF kobles for å skape mulige forskningssamarbeid eller bane vei for unge lovende humanister inn i arbeidslivet. Potensialet virker enormt, som det heter på pent.

For en humanist som nå har jobbet som konsulent i mange forskjellige bransjer (alt fra shipping, bredbåndssalg, musikkindustri til digitale læreverk), kan jeg garantere én ting: vi er ganske langt unna hvor man i styrerom og ledelsesgrupper strategisk bestemmer for å rekruttere humanister. Til og med vi som tilbyr tjenester innenfor digitalisering og design, møter utfordringer med relativt konservative holdninger til omstilling og kunnskapsbaserte metoder.

Denne holdningen vil ikke forandre seg med nok en kronikk i Bergens Tidende, den forutsetter at det settes penger, tid og initiativ i konkrete tiltak som: 1) gjør det enkelt for kandidater å demonstrere kompetansen sin i arbeidsmarkedet, 2) gjør det enkelt for arbeidsgivere å få en smak for hva humanister kan tilby, 3) skaper en felles arena hvor næringslivet og humaniora kan danne en felles samtale, og 4) at humanioramiljø også tar innover seg utviklinger i arbeidsmetoder og tenkemåter i arbeidslivet.

Jeg har i kraft av å være en religionsviter, som nå jobber med alt fra JavaScript, innholdsrådgivning til rådgivning for strategiske teknologivalg, sett at det er en reell plass og et behov for den type kompetanse man kan tilegne seg om man går gjennom et studieløp innenfor omtrent et hvilket som helst humaniorafag. Det krever at man løsriver seg fra tanken om at relevans skapes gjennom det tematiske man velger å bruke sine stadig skjerpede kritiske, tekstlige og analytiske evner til. Det krever også en smule selvtillit og en del nysgjerrighet. Dette er noe som studenter ved HF må dyrke selv. Det å skape kontaktflater, muligheter og forventninger er derimot noe studiestedet kan bidra med.

Min utfordring til avtroppende dekan og påtroppende prorektor er derfor tosidig: 1) Hvilke konkrete tiltak kan det være aktuelt å iverksette for å sette i gang en bedre kontakt mellom Det humanistiske fakultet og næringslivet? og (2) hva er suksesskriteriene og når kan vi si at vi har lyktes?

Publisert: