Jeg har aldri møtt fiendtlighet fordi jeg er tysk
I geografiboken min var det bilde av en same med reinsdyr. Slik ser det ut i Norge, sto det under.
- Gerda Moter ErichsenFødt i Tyskland, pensjonert førsteamanuensis i tysk, NHH
Denne artikkelen er over seks år gammelDebattJeg kom til Norge første gang sommeren 1958 sammen med min norske kjæreste. Han studerte ved Teknisk Høyskole (nå Teknisk Universitet) i min hjemby Darmstadt, en by på ca. 150.000 innbyggere litt sør for Frankfurt. Den gang var det mange norske studenter der.
Jeg var 19 år. Foreldrene mine likte min norske venn, men hadde nok helst sett at jeg fant meg en kjekk gutt fra nærmiljøet. I geografiboken min på grunnskolen var det bilde av en same med reinsdyr og en gamme . «So sieht es in Norwegen aus» (slik ser det ut i Norge) sto det i gotisk skrift under bildet.
Nå må man huske at jeg begynte i 1. klasse våren 1946, og da fantes det nesten ikke skolebøker i Tyskland. Bøkene man hadde brukt under Hitlers regime, egnet seg ikke lenger til undervisningen, og de ble fjernet etter slutten av Andre verdenskrig i 1945. Min far sa: «Da får du reise med din venn til Norge og se om du eventuelt kan tenke deg å leve der.»
Jeg hadde vært i Frankrike før, så Norge var det tredje landet jeg ble kjent med. Et land som var helt forskjellig fra alt jeg hadde sett før. Første møte med en øy i Ytre Oslofjord, robåter og utedo, kokt fisk til middag og geitost på frokostskiven. Hyggelige mennesker som kunne snakke tysk, for mine norskkunnskaper den gang var minimale.
Hovedveien mellom Oslo og Bergen over Hardangervidda var gruset, og vi hadde alltid en stor støvsky bak bilen. Vøringsfossen og Måbødalen skremte nesten vettet av meg. Langs veien lå umalte, litt slitne gårder.
Ankomsten til Bergen kommer jeg aldri til å glemme. Byen lå badet i ettermiddagssol, med hvite hus oppover fjellsiden. En slik ren og vakker by. Det var kjærlighet ved første blikk. Damene gikk med hatt og hadde hvite hansker på seg. På Reimers konditori spiste jeg bløtkake som het «Hvit dame» med min vordende svigermor og hennes venninner. Og jeg lærte norsk. Det var i grunnen det viktigste, for uten å kunne kommunisere, føler man seg ganske utenfor. Da jeg vel ett år senere kom tilbake til Bergen som nygift, hadde jeg derfor ingen vanskeligheter med å finne meg til rette i det norske samfunnet.
Men det var et par ting som overrasket meg. Hjemme i Tyskland hadde min far ny bil, en blå Volkswagen. Her i Norge, under Gerhardsens regjering, var det ikke mulig for privatpersoner å kjøpe nye biler uten spesiell tillatelse. Hjemme hadde vi også TV, helt siden 1956. Det fantes ikke noe TV-sendere eller TV-apparater i mitt nye hjemland i 1959. På radioen kunne man kun høre på ett program, utsendt fra Oslo. Når værvarslingen kom, var det «over til Bergen». I Barnetimen for de minste underholdt Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly våre to små barn.
Jeg likte meg godt i Norge, selv om jeg ikke fikk godkjent annen utdannelse enn 4 år tysk grunnskole, for jeg hadde gått på privatskole etter dette. Realskoleeksamen og examen artium måtte tas som privatist – 10 måneders hardt slit – før jeg fikk lov å studere. Etter endt studium ble jeg ansatt som lektor på Bergen Handelsgymnasium. Så ansettelse på Norges Handelshøyskole, som førsteamanuensis i tysk. Nå har jeg vært pensjonist i en del år.
Mange har spurt meg om hvordan jeg som tysker ble mottatt i Norge, bare 13 år etter den tyske okkupasjonen. Jeg kan ikke huske noen negative opplevelser. Min manns familie mottok meg med stor hjertevarme, og alle nordmenn jeg ble kjent med var hyggelige og positive. Men når man er 19 år, nyforelsket og dessuten har mangelfulle norskkunnskaper, så skal det kanskje mye til å tolke eventuelle negative reaksjoner.
I løpet av de snart 60 årene jeg har bodd i Norge, har jeg aldri møtt åpen fiendtlighet på grunn av min tyske bakgrunn. Når folk spør meg hvor jeg kommer fra og jeg forteller dem det, så sier de ofte: «Men du ser da slett ikke tysk ut!» Kanskje det er derfor?
- Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!
