Kvinner kan også være overgripere

Forestillinger om at menn alltid bør nyte seksuell kontakt med en kvinne, kan føre til at overgrep begått av kvinner bagatelliseres.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

«Før vi kan forestille oss kvinner som overgripere, må vi se dem som aktivt seksuelle individer,» forteller Stine Kühle-Hansen, medlem av Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) og lærer med sexologisk kompetanse. Dette har nærmest vært et ikke-tema, men flere medlemmer av LMSO ble krenket seksuelt av kvinner da de var barn.

Jeg spurte i en lukket Facebook-gruppe om noen ville fortelle om sine erfaringer med overgrep av kvinner, og fikk tre svar. En mann sier at han som barn ikke tenkte over at overgripernes kjønn utgjorde noen forskjell. Men da han sto frem offentlig med sin historie, ble han ofte møtt med fordommer, benektelse og påstander om at menn ikke kan voldtas av kvinner. «Om jeg hadde vært barn nå, ville nok ikke kvinnelige overgripere være så problematisk, men når jeg forteller om det som mann, kommer motforestillingene.»

Forestillinger om at menn og gutter alltid bør nyte seksuell kontakt med en kvinne, kan føre til at overgrep begått av kvinner mot gutter bagatelliseres, også av profesjonelle.

Nylig la Aftenposten ut kortfilmen «Frysninger», om en mors overgrep mot sønnen sin.

Marius Myrmel fikk ideen til filmen etter å ha lest en kronikk om en ung gutt som ble voldtatt mer enn 100 ganger av sin egen mor. Måten overgrepet ble skildret på, satte en støkk i ham, for det gikk imot hans forestillinger om hvordan et overgrep så ut.

Mange tror at en ereksjon er viljestyrt og dermed synonymt med samtykke, og da oppstår det alvorlige misforståelser, hevder Stine Kühle-Hansen. «Du kan si nei under et seksuelt overgrep, men kroppen kan utløse seksuelle responser på lik linje med andre ikke-viljestyrte reflekser i kroppen. Ereksjon er mer fremtredende i penis, og det vil kunne gi gutter og menn større utfordringer.»

«Kvinnene var vel så ille, om ikke verre», skriver en kvinne i LMSO om sine opplevelser med fire overgripere, to menn og to kvinner. Hun anmeldte overgrepene, men saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. «Det er viktig at folk ser og forstår at både menn og kvinner kan forgripe seg på barn og voksne, for kvinnene som forgrep seg på meg gjorde det også når jeg ble mye større, og noen få ganger da jeg også var voksen … Voldtektene stoppet da jeg var rundt 19–20 år. Det siste var det tøft å skrive kjenner jeg. Den satt langt inne. Kjenner skammen, enda jeg vet det ikke er min feil.»

Overgrep begått av kvinner kan få større og mer langvarige seinvirkninger, nettopp på grunn av omsorgsrollen kvinnen ofte hadde overfor barnet. Risikoen for traumatisering kan øke når overgriperen forbindes med omsorg og beskyttelse, og opplevelsen av svik kan bli større.

Nå inviterer jeg dere med på en tidsreise: I 1968 var jeg tenåring og innlagt på Modum Bad. Da var seksuelle overgrep mot barn et ikke-tema, og jeg kunne ikke be om hjelp til å bli kvitt overgriperen som fremdeles forfulgte meg.

Jeg kunne ikke engang fortelle om ham. I stedet ble jeg rådet til å flytte utenlands for å komme lengst mulig vekk fra min kontrollerende mor.

På den tiden var det vanlig å se på psykiske problemer som en diagnose som «lå» i individet. I noen sammenhenger ble også mødre «gitt skylda». Da ble det forklart med at mødre som ikke kunne vise følelser utløste autisme, og mødre som formidlet motstridende signaler gjorde barna schizofrene.

Seksuelle overgrep hadde ingen plass i forståelsen av menneskers psykiske problemer; i 1975 slo tre amerikanske psykiatere fast at bare en av en million opplever incest.

19 år senere ville jeg og noen andre snakke om mødreovergrep under sommerleiren til Støttesenter mot incest (SMI). Men i dette miljøet, som hadde brutt sterke tabuer om seksuelle overgrep mot barn, var kvinner som utøvde overgrep fremdeles et forbudt område. Tabuer varer heldigvis ikke evig: I 1995 publiserte Marianne Lind, leder for SMI, rapporten «Kvinner som blir misbrukt av mødrene sine».

I vårt århundre ble Alvdal-saken et brutalt eksempel på hva vi mennesker er i stand til å gjøre mot barn. Det aller viktigste med denne saken var kanskje at her ble en mors overgrep dokumentert gjennom opptak som hun og mannen selv hadde gjort. I 2011 ble fem personer tiltalt for seksuelle overgrep mot til sammen fire barn, og aktor Iris Storås stilte et betimelig spørsmål: «Uten bildene og videoene, hadde vi da forstått hva disse barna har vært utsatt for? Det er vanskelig å forestille seg at noen kan gjøre slikt mot små barn, men bildene og videoene snakker for seg.»

Fagfolk som er medlemmer i LMSO er enige i at det som kommer frem i mediene om kvinnelige overgripere bare utgjør toppen av isfjellet, og utsattes beretninger viser at det kan være store mørketall i statistikken som legges frem. Det er stort behov for mer forskning på dette feltet, og det er viktig å være klar over at overgrep kan ha mange former og få mange ulike konsekvenser.

En mann i LMSO forteller at han ble utsatt for «følelsesmessig incest» som barn og i relasjonen han hadde til sin mor så lenge hun levde. Han ble hennes trøster og nære omsorgsperson. I et slikt forhold tapper moren barnet for emosjonelle ressurser i stedet for å bygge dem opp. En kjønnsnøytral tilnærming til seksuelle overgrep er et grunnprinsipp i LMSO, så jeg føyer til at også fedre kan vikle barna sine inn i en slik skadelig tilknytning.

Det er ikke bare mødre som krenker barns seksuelle integritet. Et betydelig antall kvinner tilhører kategorien «lærer/elskerinne».

En mann fortalte meg at han var heldig – han hadde hatt en erfaren elskerinne i oppveksten. Det vanntette skottet mellom dette og livsproblemene hans er ikke noe ukjent fenomen. Mannlige overgrepsofre kan rekonstruere opplevde overgrep så de stemmer med samfunnets kjønnsroller der menn betraktes som seksuelle initiativtakere.

Stine Kühle-Hansen slår fast at synet på kvinnen endres og utvides. «Kvinner blir i økende grad definert som seksuelt selvstyrende individer med egne lyster og ansvar. I kulturbildet er dette svært synlig. Kvinnen er seksualisert og eier seksuelle lyster, og med det følger makt og ansvar. Det betyr forhåpentlig at flere forskere, politi og andre fagfolk også forstår at kvinner kan begå seksualforbrytelser, og at menn og kvinner kan løfte sine tabubelagte hemmeligheter om kvinneovergrep ut i det offentlige rom uten å møte myter og fordommer.»