Mottakere av bistand må gjøre jobben selv

Å få de lokale myndighetene til å ta ansvar for fiskeressursene, har vært det mest utfordrende for oss i Sudan.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I havnen i Port Sudan lukter det totaktsmotor, bål og krydret tobakk fra vannpipene. En mild sjøbris lindrer i den ellers så glødende heten. Lange tørkeperioder har herjet kystbeltet i Sudan i tre tiår. På grunn av tørken har fattige gjeterfamilier måtte selge dyrene sine for å overleve. En av de siste mulighetene for å kunne fø familien, er å fiske.

Ute i små, åpne båter fisker de med håndsnøre; en enkel agnet krok med en stein som søkke. Fiskerne merker at de må stadig lenger ut fra land for å fange den beste fisken. Fisker man nå så hardt at noen arter holder på å bli overfisket?

Sudan er enormt stort – Afrikas tredje største land. Landet har en historie som strekker seg tilbake til det gamle Egypt, og dette var et av de første områdene hvor kristendommen slo rot. Dagens Sudan er et ustabilt diktatur. Mest kjent for fattigdom, borgerkrig og en væpnet konflikt med Sør-Sudan.

I nordøst strekker landet seg mot Rødehavet med en 700 kilometer lang kystlinje. Dette er en fredelig del av Sudan. Freden fra konflikt er nok kjærkommen for de titusenvis av flyktningene fra Syria som har søkt trygghet her. Men fattige Sudan kan ikke tilby mye mer enn trygghet.

Les også

Sultkatastrofens unevnelige årsak

Les også

Utdanning som u-hjelp

Flyktningstrømmen gjør det enda vanskeligere å fø alle som bor her. I dag lider 30 prosent av befolkningen i kystregionen i Sudan av underernæring. Mat fra havet er et viktig bidrag til at folk ikke sulter.

Fisk og sjømat kan mette mange. Men uten at man har oversikt over omfanget av fisket, hva og hvor mye som blir tatt opp fra havet, risikerer man overfiske. Det er da de fattige fiskerne må stadig lenger ut fra land for å få tak i nok fisk. Til slutt kan man ha høstet ressursene så feil over så lang tid at det ikke er noe igjen.

Og da vil enda flere sulte.

Det er derfor en bærekraftig fiskeriforvaltning er så avgjørende. Norske havforskere har i fem år jobbet med å få på plass en føre var og bærekraftig fiskeriforvaltning i Sudan.

Vi har klart å etablere en pålitelig statistikk over fangst, og vi har lært opp både lokale forskere og myndigheter. Hvert år kjører vi lange tokt fra grensen til Egypt i nord og ned til Eritrea i sør. Vi bruker et arsenal av metoder som spenner fra undervannsvideo til teiner for å studere fiskenes biologi og utbredelse.

Men det er selvsagt ikke problemfritt å etablere en fungerende forvaltning i et politisk kaos. I Sudan har folk flest nok med å overleve, og flyktningstrømmen fra Syria legger ytterligere press på situasjonen.

Lønnen til offentlig ansatte, som forskere, dekker knapt halvparten av levekostnadene deres. Utstyret de har er primitivt. Utdanningsnivået er lavt. Sudan er et av mange utviklingsland som mister kompetent arbeidskraft. De som har utdanning, tar bedre betalte jobber utenlands. Det er en utfordring for oss – vi lærer opp ansatte, som så slutter. Det gjør kontinuitet vanskelig.

Vi har likevel kommet et stykke på vei. I dag gjennomfører sudanerne datainnsamlingen selv. Der vi i den spede starten i 2012 gjorde alt arbeidet mens sudanerne observerte, er dette nå snudd på hodet. Nå gjør de jobben. Det sier seg selv: Det tar lang tid å bygge opp et solid system.

Les også

Bergensinvestorer eide kontroversiell kullgruve i et av Afrikas fattigste land

Etter fem år ser også sudanske myndigheter verdien av en trygg forvaltning av de marine ressursene. De ser at matsikkerheten i landet blir bedre, og ikke minst, de ser nye inntjeningsmuligheter. Å få de lokale myndighetene til å ta ansvar, har vært det mest utfordrende for oss i Sudan – men også det mest avgjørende for å lykkes.

Det er mange rike stater, som Norge, som bruker store summer på bistand. Men ofte stopper det opp på mottakersiden. Det er vanskelig å få mottakerland til å forplikte seg over tid. Da må de se verdien.

Denne uken er beslutningstakere, forskere og aktivister fra hele verden samlet på FNs havkonferanse i New York. Vi håper på mer enn flotte ord og festtaler på konferansen. Vi håper på gjensidige, forpliktende avtaler. Da hjelper det ikke om Norge og andre rike land pøser inn penger i bistandsprosjekt. Mottakerne må også se verdien – og ønske å lykkes.

Prosjektet i regi av Havforskningsinstituttet i Bergen presenteres under FNs havkonferanse i New York 8. juni – som en mal for tilsvarende prosjekter i kystområder i andre utviklingsland.