Sårene gror aldri
Ofrene bærer selv på hemmeligheten og skammen for å beskytte familien.
- Anne-Britt HarsemForfatteren av «Mammas svik»
Denne artikkelen er over syv år gammelDebattAdvarsel: Dette innlegget handler om overgrep mot barn. Likevel håper jeg du trosser lysten til ikke å lese videre. For det er viktig at du leser. Barna det gjelder trenger at du gjør det. De trenger at du bryr deg. De finnes, og det er flere av dem enn du kanskje tror. Du skal vite at det krever noe av meg å fortelle deg om det også. Jeg velger å gjøre det likevel. Noen må gi barna en stemme.
I 2012 ga jeg ut boken «Mammas svik» med «Elines» historie fra overgrepssaken i Alvdal og Gjerdrum. I årene som er gått siden, har jeg fått mange henvendelser fra andre overgrepsofre. Unge og eldre, skoleelever, pensjonister, uføre, gifte og ugifte. De kommer fra hele landet, nord, sør, øst og vest – fra alle samfunnslag. Det de har til felles, er at de bærer på en hemmelighet som er altfor vond til å bære alene.
Debattserie «Det mørke rommet»: «Jeg er selv et overgrepsbarn, nå har jeg reist meg».
Likevel gjør de det fordi konsekvensene ved å stå frem er for stor. Vi andre skvetter når vi leser om overgrep. Senest i den såkalte «Dark Room-saken» fra Hordaland. Er det mulig? Virkeligheten overgår ofte all fantasi. Vi klarer ikke, vil ikke tro det, eller snur ryggen til med et «huff da».
Derfor bærer de på hemmeligheten og skammen alene for å beskytte oss andre og familien. For ikke engang familien vil vite av det som har skjedd. De vil ikke tro det, og offeret blir en trussel. Derfor har mange av dem skrevet ned historien sin og sendt den til meg i stedet – i fortrolighet.
At det var så mange triste skjebner der ute, ante jeg ikke. Heller ikke at de fleste overgripere går ustraffet i graven. Det vet jeg nå. Et like stort svik er alle de mødrene som har sett en annen vei. Som ikke vil se, ikke vil vite.
De som har skrevet til meg, forteller om psykiske skader fra overgrepene de har vært utsatt for i barndommen. Noen mer enn andre. Mange har falt utenfor arbeidslivet, det sosiale livet og til slutt også familielivet. Alt går i oppløsning.
Debattserien «Det Mørke rommet»: «En venn jeg har kjent i flere år, fortalte meg plutselig at hun var seksuelt tiltrukket av barn.»
Fysiske skader som sår, blåmerker, et revnet underliv - det gror. Kroppen leger seg raskt. Tidligere i år var jeg til stede ved et informasjonsmøte om medisinske undersøkelser av barn utsatt for vold og/eller seksuelle overgrep ved Oslo universitetssykehus. Det som overrasket meg, var at nitti prosent av barna som blir utredet ved mistanke om overgrep ikke har fysiske tegn på dette. Jo lenger tid som går fra overgrepet til barnet blir undersøkt, jo vanskeligere er det å finne fysiske bevis på dette. Allerede etter få dager kan det være vanskelig å finne fysiske bevis, selv etter penetrering.
Den psykiske skaden, derimot, den er ofte livslang. Noen av overgrepsofrene bærer smerten sin utenpå, arr oppover armer og ben. Selvskading. Unge uføre som resultat av misbruk. Vanskelig fungering i ekteskap. Alkohol. Narkotika. Spiseforstyrrelser. Jeg har fått servert et utall av skjebner som er en konsekvens av misbruk. Om jeg bare kunne fått stilt overgriperne deres ett eneste spørsmål: «Var det verdt det?»
Barn som blir grovt utnyttet og sviktet av omsorgspersoner, utvikler tilknytningsvansker. Det skjedde med «Eline» i «Mammas svik» og gjorde at hun ikke klarte å gi sin egen datter trygghet og omsorg da hun selv ble mamma. Datteren ble plassert i fosterhjem. Ringvirkningene er med andre ord store og fatale.
Debattserie «Det mørke rommet»: «Pedofile har ikke noe sted å gå med tankene sine, og terapeuter vegrer seg for å behandle dem.»
Rettferdighet er helt grunnleggende for alle mennesker. Det ligger mye helbredelse i rettferdighet. Jeg tror det er svært vanskelig å komme ut av offerrollen, å helbredes, uten at rettferdighet oppnås. Det betyr at man må anmelde uretten som er begått. Overgriperen må stilles til ansvar. Dessverre vet vi at det kan bli en enda større belastning ikke å bli trodd. Ikke bli hørt.
Mange sier de ikke orker å lese «Mammas svik». De spør meg: «Hvordan klarte du å skrive boken?» Svaret er enkelt. Hvordan kunne jeg la være? «Eline» kom til meg med historien sin. Hun ba meg skrive boken fordi hun hadde et ønske om hjelpe andre i samme situasjon. Skulle jeg sagt ne, at jeg ikke orket?
Det var en vanskelig, nesten umulig oppgave å formidle et budskap som omhandler voldtekt av barn. Underveis var det jeg som satt og gråt, det var «Eline» som trøstet meg, ikke omvendt. Hun klemte meg og sa: «Det går fint nå. Det var ikke så ille, vet du.»
Da bestemte jeg meg for å ta meg sammen. Hun skulle i det minste slippe å trøste meg. I stedet noterte jeg, begynte å skrive ned det hun fortalte. Jeg leste dagboken hennes og barnevernsjournalen. Det var hundrevis av sider. Jo mer jeg leste, jo mer rystet ble jeg.
Hvis «Eline» orket å dele sin historie, og jeg orket å skrive den, så håper jeg du klarer å lese den. Kunnskap er forebyggende. Vi må vite hva vi ser etter. Og det er bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite.
Jeg er ofte til stede ved tilrettelagte avhør av barn. Ingenting er mer gledelig enn de gangene det avkreftes at noe galt har skjedd. I de mer alvorlige sakene er det godt å vite at barnet er fanget opp, og at det får hjelp.
