Slik kan du hjelpe en kreftsyk

Det er helt normalt å være usikker når noen du kjenner er blitt syk.

SKREV BOK: Heidi Torkildson Ryste (37), gift og mamma til to var tidligere journalist i Bergens Tidende. I 2015 fikk hun tarmkreft. Boken hennes «Heia Heidi» kom ut i september i år.
  • Heidi Ryste
    Forfatter
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over syv år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Hun er en av mine aller beste venner, og vi har kjent hverandre i 20 år. Livet med henne har vart lenger enn livet uten henne. Nå var hun på vei opp de bratte trappene til leiligheten vår i Bergen for aller første gang siden jeg fikk kreftdiagnosen to dager tidligere.

Hun var den eneste utenom mannen min som visste at jeg skulle på koloskopi, og derfor var hun naturlig nok den eneste som spurte hvordan det hadde gått.

Hun gråt sammen med meg og spurte om hun kunne komme innom noen dager senere. De er spesielle, de første møtene etter et sånt vendepunkt. En må føle seg litt frem samme hvor godt en kjenner hverandre. Hvordan tåler vennskapet denne nye dimensjonen? Hva er greit nå?

Hva i all verden gir du vennen din som er blitt alvorlig syk og kanskje skal dø?

Her er mine beste tips til hva du kan gjøre for noen som er alvorlig syk:

1. Kjøp en handlepose med det beste vennen din vet. Handling og
andre praktiske ting blir nedprioritert når du nettopp har fått en
alvorlig diagnose. Derfor er det ekstra hyggelig at noen handler inn litt god mat.

2. Inviter på middag eller en kaffe – og ikke vent for lenge. Mat må en uansett ha, og det er alltid hyggelig å komme til dekket bord. Dessuten er det greit å få unnagjort de første møtene. Jo lenger en holder
seg hjemme i sin egen boble, jo høyere blir terskelen for å vende
tilbake til det normale livet. Dersom den som er syk synes det er for tidlig, er det bare å utsette det litt.

3. Tilby å sitte barnevakt, lage mat, handle, vaske eller annen praktisk
hjelp. Praktisk hjelp er noe av det beste du kan tilby når noen står midt
i en sykdomssituasjon. Når jeg har orket lite, har det betydd mye å vite at ungene får oppleve fine ting, være på besøk og ha et så normalt liv
som mulig.

4. Gjør et «jeg bryr meg»-stunt. Mens jeg lå på sykehuset og hadde mine absolutt tyngste dager etter operasjonen, dro en jentegjeng fra jobb til Paris for å løpe halvmaraton. Samme dag som de løp, sendte de bilder: På trøyene deres sto det «Heia Heidi». Det var en kjempeopptur. Stuntet kan også brukes på en fjelltopp, eller kollegaer kan sende en filmsnutt fra jobb.

5. Skriv brev, gjerne om andre temaer enn sykdom. Jeg har satt stor pris på historier fra barndom og ungdom, refleksjoner rundt hvordan vi lever,
relasjoner og barn. Både håndskrevne brev og e-poster er veldig hyggelig å få. Når du er alvorlig syk, reflekterer du uten tvil mye over livet generelt, og det har vært fint å ha noen å diskutere med i brevs form. Et kjærkomment avbrekk fra sykdomslivet.

6. Planlegg en tur. Det hjelper å ha noe å se frem til. En helg på en hytte uten noe på timeplanen er gjerne nok. Jeg har tolket alle forslag som en måte å si det følgende på: «Jeg bryr meg, jeg er glad i deg, og vi skal finne på mer moro sammen.» Det har hjulpet å tenke på de konkrete planene når cellegifttåken har vært på sitt aller tykkeste.

7. Finn frem gamle bilder, eller skriv noen ord. Før jeg skulle legges inn på sykehuset første gang, fikk jeg et hoppebilde av pappa, søsteren min, broren min og meg på toppen av fjellet Storheia i midnattssol. Det ble en motivasjon og minte meg på hvor mye jeg har å leve for. Kortene jeg har fått, har jeg samlet i en helt spesiell eske, og jeg tar dem frem med ujevne mellomrom. Alle ord jeg har fått på Facebook og bloggen min, gir meg fortsatt styrke.

8. Lag en spilleliste med musikk til å bli i godt humør av. Det blir mye venting når man er syk. Venting på leger, på prøveresultater. Venting på å bli bedre, på at tiden skal gå. Kjærkomment er også e-bøker, vanlige bøker, blader, tegneserier og gaveabonnement på nett-TV. På en dårlig dag brukte jeg musikk til å snu sinnsstemningen jeg var i. Alt ble ikke fantastisk og rosenrødt, men ofte ble jeg i litt bedre humør.

9. Vær der også etter x antall cellegiftkurer og mange måneder med behandling. Det var noen få som alltid var der. Som husket når hver cellegiftkur startet, og når jeg sannsynligvis var bedre igjen. Som visste når angsten for neste kontroll begynte å melde seg. Som sendte meldinger, – om så bare et hjerte. Ringte og kom på besøk. Jeg håper alle som blir syke, har noen sånne i livet sitt.

10. Gi et gavekort på en opplevelse og spleis gjerne på det. Det er spesielt og rørende å få en gave som mange venner har gått sammen om. Et gavekort på massasje eller en natt på hotell, for eksempel. Det er lurt å gi noe med fleksibel tidsfrist sånn at det kan brukes når formen tillater det.

11. Bruk en gaveeske og skriv noen hilsener utenpå, for eksempel at
du tenker på den som er syk og heier. Fyll esken med en bok, sjokolade, te, håndkrem, neglelakk, leppepomade eller noe annet som er hyggelig å få. Ha gjerne oppi ting som flere i familien kan ha glede av, for alvorlig sykdom er
en påkjenning for dem rundt også. Jeg fikk blant annet ullsokker. Kanskje merkelig å gi ullsokker til noen som har kreft, tenker du? Men etter å ha vært gjennom CT- og MR-undersøkelser, vet jeg at du ofte må bytte ut dine egne klær med sykehusklær. Men sokkene får du alltid beholde.

12. Husk å invitere den som er syk. Lønningspils etter jobb, skal avdelingen ut og spise middag, juleavslutning, vorspiel? Jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor mye det betyr å bli invitert når du er syk, det betyr at du ikke er glemt. Det er kanskje ikke mulig å være med, men plutselig tillater formen det. En sånn type oppfølging er det mest betydningsfulle en arbeidsplass kan gjøre overfor sykmeldte.

Les også

Kreftsyke Tale: Ring meg, så skal jeg fortelle deg hvordan det er.

Er det noe du bør unngå?

Min erfaring er at det skal veldig mye til for å tråkke helt feil overfor
en som er alvorlig syk. Det tristeste er å ikke si eller gjøre noe i det
hele tatt. Det har vært lite jeg har reagert negativt på. Men det er noen få ting jeg ville vært forsiktig med. Noen av dem ville jeg aldri tenkt over engang før jeg selv ble syk:

  • Det ringte på dørtelefonen, og det var nok et blomsterbud med nok en blomsterbukett. Bukettene var fine hver for seg, men sammen ble det så voldsomt. Jeg kunne ikke huske å ha sett noe lignende annet enn i begravelser, og var det noe jeg ikke ville tenke på akkurat nå, så var det begravelser. Da de første bukettene visnet og jeg kunne kaste dem, følte jeg en viss lettelse. Samtidig kjente jeg et stikk av dårlig samvittighet.
  • Ikke fortell om vennen/familiemedlemmet ditt som døde av
    kreft. Jeg forstår hvorfor det skjer: Du begynner å fortelle før du har rukket å komme på at denne personen faktisk døde. De som har kreft, er smertelig klar over at det er noe du kan dø av, og det gir absolutt ingen trøst å høre om noen som døde av sykdommen du fortsatt har.
  • Ikke si at du vet akkurat hvordan jeg har det. Vi reagerer alle ulikt på kriser, og selv om du til og med har hatt kreft eller en annen alvorlig sykdom, er det vanskelig å vite akkurat hvordan en annen har det i en lignende situasjon. Det er veldig få som har sagt at de vet akkurat hvordan jeg har det, og de få som har gjort det, har ikke visst – selv om det sikkert er sagt i beste mening. Si heller: «Jeg tror jeg vet litt om hvordan du har det nå» eller «det minner meg om da jeg …».
Publisert: