Utdanning som u-hjelp

Det er menneskelig å ønske bedre og tryggere liv for seg og sine.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I et innlegg i BT 21. mars om sultkatastrofen i Øst-Afrika trekker Harald Kryvi frem overbefolkning som den viktigste årsaken til at regionene har langt flere innbyggere enn de kan brødfø.

Dette har sine røtter i blant annet dårlig fungerende utdanningssystemer, statlig feilallokering av ressurser og en nådeløs kunnskapstømming fra utviklingsland til Vesten. Land som India bruker store mengder kapital på å utdanne dyktige IT-ingeniører, men mange emigrerer til land som USA straks de er ferdig. Det kan man ikke klandre dem for. Det er menneskelig å ønske bedre og tryggere liv for seg og sine.

Les også

Når mat er en livbøye

Vi kan ikke stenge dørene våre til folk som også vårt samfunn har behov for, men vi må gjøre grep for å redusere kunnskapstømmingen som bidrar til å styrke de store forskjellene mellom land.

Dersom vi ønsker å bistå disse landene, burde vi starte med å revurdere hvordan vi i Vesten driver bistandspolitikk. Siden 2000 har Norge alene brukt nærmere 80 milliarder kroner på bistand i Afrika, hvorav ni prosent er brukt på «utdanning». Arbeidet har gitt resultater, men jeg tror det er langt fra optimalt i forhold til hvor mye penger vi har brukt.

Norge burde opprette et utdanningsstipend via bistandsbudsjettet, som er målrettet mot personer fra utviklingsland. Da kan de ta høyere utdanning ved et vestlig universitetet og få kunnskap og erfaringer de kan bruke for å styrke sine egne hjemland. Men en av forutsetningene for å få tildelt stipendet må være at man binder seg til å ta arbeid i sitt hjemland i minst like mange år som man har fått dekket utdanning.

• Følg BT Meninger på Facebook og Twitter. Slik kan du sende meninger til oss!