Var det min egen skyld?

Hvilken voksen, oppegående mamma er så dum at hun begynner å ruse seg?

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

De siste årene har livet vært veldig rolig. Jeg lever normalt, og det har gått over tre år hvor jeg overhodet ikke har hatt lyst til å ruse meg. Jeg har ikke kommet på at det er et alternativ engang.

Jeg trodde ikke det var mulig å komme hit, så det har vært en positiv overraskelse. At alt er så rolig og normalt åpnet for muligheten til å endelig kunne reflektere og tenke over livet mitt. Hva som gikk galt. Hva jeg kunne gjort annerledes.

I alle disse årene har jeg nemlig trodd at jeg kunne gjort ting annerledes. Jeg har hele tiden pisket meg selv for å ha tatt idiotiske valg, jeg har følt meg som verdens største dritt og jeg har skammet meg mye. Ikke minst har det vært mye sorg. Bunnløs sorg over å ha tapt tid med barna. Verdifulle, dyrebare dager og år som er mistet for alltid.

Jeg var voksen og mamma til tre da jeg begynte å ruse meg. Hvilken voksen oppegående mamma er så dum at hun begynner å ruse seg? Ingen. Sannheten er at jeg var slett ikke oppegående på det tidspunktet jeg begynte å ruse meg, men det har jeg ikke helt skjønt før nå siste par årene. Jeg har visst at jeg var et nervevrak, men ikke før jeg nå har jeg skjønt hvor vanvittig ødelagt jeg egentlig var. Forskjellen er enorm.

Jeg var faktisk så emosjonelt ødelagt da jeg begynte å ruse meg at jeg ser ikke at det kunne ha utartet seg på noen annen måte. Ikke nå når jeg har den kunnskapen og de erfaringene jeg har. Og det er et tankekors. All denne selvforakten jeg har følt på alle disse årene kunne vært unngått.

Når man er på et sånt stadium som jeg var da, så har det gått fryktelig mye lenger enn langt. Da er strikken strukket så langt at den er like ved å slite. Jeg ville bare bort fra det som var vondt, bare for en liten stund. Det var ikke meningen at det skulle utarte seg sånn og vare i årevis. Jeg skulle bare hvile meg litt, ha en pause fra marerittet. Men pausen var så kjærkommen at jeg ikke klarte å ta meg inn igjen.

Valget om å ta meg inn igjen var plutselig ikke der, det forsvant da jeg tok min første beroligende. Etter det var jeg rett og slett hjelpeløs, selv om jeg ikke følte det sånn selv helt i starten. Jeg følte jeg hadde kontroll på bruken. Først seinere skjønte jeg at jeg aldri hadde hatt noe kontroll. Og jeg tror ikke jeg er alene om dette. Jeg tror dette er normalen for mange mennesker som begynner å ruse seg. Det er sånn det begynner.

Jeg burde sikkert vært innlagt på psykiatrisk på det tidspunktet. Noen burde tatt meg ut av situasjonen jeg var i. I stedet fikk jeg, som så mange andre, beroligende medisiner. De var det verste som kunne hende meg der og da. I dag vet jeg det, men den gang gjorde jeg som legen sa uten å mukke. Det er så lett å være etterpåklok. Jeg tenker ikke at det er legens skyld, men vet du hva? Det er søren meg ikke min skyld heller!

Jeg har pisket meg selv lenge nok, og det for noe som jeg ikke hadde noen som helst forutsetninger for å forhindre. Vi visste ikke bedre, hverken legen eller jeg.

Rusavhengige fortjener større respekt. Den «de har skyld i det selv, så nå kan de bare ha det så godt»-holdningen er jeg bare så lei av. Misforstå meg rett, en må ta ansvar for egne handlinger for å bli rusfri. Men man kan ikke ta ansvar for ting man ikke råder over.

Jeg er lei av å få det i fleisen fra hjelpeapparatet, og jeg er lei av å måtte tåle det fra meg selv og andre.

Les også

Jeg - en edru fyllik

Vi må kreve den respekten, både fra oss selv og fra andre. For hvis vi ikke blir det dobbelt så vanskelig å bli rusfri. Skyldfølelse er det verste en kan ha i bagasjen når man skal stable seg på beina igjen. Bagasjen blir da ofte for tung til at det er mulig å reise seg. Vi trenger å skjønne hvorfor det ble som det ble, og vi trenger å skjønne at der kanskje ikke var noe vi kunne gjort for å forhindre det, selv om ingen holdt en pistol mot hodet vårt og truet oss til å innta den første dosen. Det var jo ikke sånn vi planla at det skulle gå, de aller fleste ønsker, som meg, bare en pause. Føle seg bedre en liten stund.

Vi rusavhengige er ofte et følelsesmessig kaos allerde før vi begynner å ruse oss. Det er den største årsaken til at avhengighet blir til. Vi trenger hjelp til å sortere hva som er hva, og å bli kjent med oss selv. Hvorfor vi tenker og handler som vi gjør. Bare da kan vi gjøre noe med det, bare da har vi et reelt valg. Før det er vi prisgitt tilfeldighetene, iallefall for det meste. Og alt dette trenger de som skal hjelpe oss å skjønne også. Hadde legen min hatt kunnskap om litt av dette, kunne mye kanskje vært unngått.

Nå som jeg har skjønt at dette ikke er noens feil er jeg mange kilo lettere og jeg ser folk i øynene igjen. For det har vært svintungt å gå her og tenke at det var mine valg som førte til at barna mine mistet normalt samvær med mammaen sin. Men det stemmer bare ikke. Hvis jeg hadde hatt et valg ville jeg aldri valgt dem bort! Jeg gjorde ikke dette mot oss, dette hendte oss!

Jeg er selvfølgelig fortsatt i sorg over tiden jeg har mistet med barna mine, men det er lettere å bære den nå. Det har vært en lang reise, men endelig kan jeg se meg selv i speilet og si at jeg er ganske ålreit. I alle fall ikke verre enn folk flest.

Og det er ikke du heller.