− Det har ikke akkurat vært «a happy year»

Brexit, Trump og populisme til tross, årets Holbergprisvinner mener tilliten i samfunnet er bra.

 TILLIT, TROSS ALT: «Du går ikke til naboen for å få blindtarmen fjernet. Vi trenger eksperter, og de fleste er tindrende klar over det», sier Holbergprisvinner Onora O’Neill.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

– Torsdag er det parlamentsvalg i ditt hjemland Storbritannia. Det ble opprinnelig planlagt for å styrke den konservative regjeringen under Brexit-forhandlingene. Hvem tror du vinner?

– Det er vanskelig å si, men antakelsen er at de konservative vil vinne, og at mange liberale og yngre Labour-velgere vil stemme konservativt. Det kan bli en skjør seier for Theresa May.

– Du var mot Brexit. Hvorfor?

– Det var ikke fordi EU gir meg stjerner i øynene, for unionen har gjort noen katastrofale feil. Men medlemskapet er viktig både for EU og oss. Storbritannia er det eneste landet som kan veie opp for maktalliansen mellom Tyskland og Frankrike.

– Hva består de «katastrofale feilene» av?

– Jeg tror EU gjorde en veldig stor feil da euroen ble innført. Så tror jeg at Schengen var et dårlig utredet konsept, fordi det har fraranet ekte asylsøkere deres rett til å søke asyl, noe som har skapt stigmatisering og konflikt. Det er mange store områder der EU har havnet i vanskeligheter. Jeg er bekymret for Europa, og om EU lar seg reformere i det hele tatt.

Les også

ÅRETS HOLBERGPRIS: Går til samfunnsengasjert og adlet filosof.

– Hvilken tilknytning til Europa vil Storbritannia kunne få? Som Norges, med en slags EØS-avtale?

– Jeg antar det er en konklusjon man vil komme frem til. Problemet er at det er så ekstremt vanskelig å forhandle, fordi det er så mange partnere ved forhandlingsbordet. Min far var med på å forhandle frem avtalen da Storbritannia ble en del av det europeiske fellesmarkedet i 1973. Han måtte bare forholde seg til seks andre land. Nå blir det et mye mer komplisert spill.

– Etter folkeavstemningen om Brexit i fjor refset du både ja- og nei-siden. Du mente de underslo vesentlig informasjon, for å score billige poeng hos utvalgte velgergrupper. Er dette blitt den vanlige måten å føre valgkamp på?

– Jeg tror det. Metoden med å bruke meningsmålinger for å forføre spesifikke deler av befolkningen, har endret politisk kampanjevirksomhet. Det var spesielt tydelig i Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget. I fjor sommer sa Trump: «Jeg har Twitter. Det er bedre enn New York Times, der du må betale for reklamen din». Det var profetisk, ikke sant? Fryktelig, men profetisk. Så det har ikke vært «a happy year» så langt, har det vel?

– I hvor stor grad kan dette bli en trussel mot demokratiet?

– Faren er at politikerne nedprioriterer sin borgerplikt, og bare lar målingene styre sine prioriteringer. Så går de kun etter velgere i ytterkantene, der de kan få størst uttelling. Dette er allerede en trussel mot demokratiet.

Les også

TIMOTHY GARTON ASH: – Liberalismen er under angrep.

– Du påpeker også at velgerne ikke får debattere de store prinsipielle spørsmålene ved en så stor sak som Brexit. Hvordan er det mulig?

– Sånn er det blitt. De fleste som stemte i folkeavstemningen i fjor sommer, hadde ikke peiling på at det også handlet om store konstitusjonelle spørsmål, som for eksempel skjebnen til Skottland og Nord-Irland. Jeg tror hele avstemningen ble redusert til en protest mot regjeringen. Folk hadde riktignok gode grunner til å føle misnøye.

– Hvilke grunner var de viktigste?

– En faktor var lønningene, som hadde stått stille siden finanskrisen i 2008. Og så var det arbeidsløsheten – en merkelig sak, siden den har vært stabilt lav lenge. Innvandring skal man heller ikke ta lett på, mange områder har vært tungt belastet. Men jeg tror generelt at folk stemte for Brexit i irritasjon over regjeringen og det etablerte statsapparatet.

– Hva mener du om den økende skepsisen mot vitenskap og statistikk, som er blitt så tydelig i amerikansk politikk, for eksempel? Er det et tegn på at tilliten i samfunnet er døende?

Det som er interessant, er at meningsmålinger over lang tid viser veldig lite endring i folks tillit. For 20 år siden sa folk at de ikke stolte på politikere og journalister. Dommere og sykepleiere var på toppen. Slik er det fremdeles.

Les også

OBAMAS TALESKRIVER: – Det er lett å spille på folks frykt, angst og fordommer.

– Så hva skjer?

– Jeg tror mange tillitsmålinger er misvisende. Når folk blir spurt, føler mange at det er mer sofistikert å svare at de ikke har tillit til politikere, for å understreke at de ikke er naive. Men du går ikke til naboen for å få blindtarmen fjernet. Vi trenger eksperter, og de fleste er tindrende klar over det. Graden av misnøye er stor, det nekter jeg ikke for. Men jeg observer også at måten mennesker lever sine liv på, er basert på tillit til mange institusjoner, funksjoner og tilbud fra det offentlige.

– Hva tenker du om fremveksten av konspirasjonsteorier, de som påstår at eliten bevisst skjuler informasjon for folket, for å lede dem i en bestemt retning?

– En slik utvikling er absolutt farlig. Konspirasjonsteoretikerne har en usedvanlig evne og mulighet til å spre dem via sosiale medier. Vi husker skoleskytingen i Newtown, Connecticut i desember 2012, der 27 barn og voksne ble drept. Nå finnes mange personer der ute som vier hele livet sitt til å «bevise» at alt var oppdiktet. Det er som om noen her i Norge skulle hevde at massakren på Utøya aldri fant sted, og at det hele bare var falske nyheter. Falske for hvem og hvorfor? Det kunne ha vært morsomt, hvis det ikke var så grusomt.

Publisert: