Bare å være der

Våren for fire år siden mistet bestevenninnen min faren sin, og mamma lærte meg hvordan man bare er der for noen.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

16. april 2013 er jeg på konsert med Justin Bieber på Telenor Arena sammen med lillesøsteren min. Jeg har aldri vært på en så stor konsert, og blir helt slått ut av kaoset, intensiteten, energien. Etter konserten ligger folk på bakken, gråter og spyr, det ser ut som en slagmark. Alt på grunn av denne unge stjernen. Jeg har mistet dekningen på mobilen under konserten, og når vi endelig kommer oss ut, får jeg en melding.

«Yngve er død.»

Alt stopper opp. Min bestevenns far er død. Jeg forteller det til søsteren min, og tomme i blikkene går vi sakte ut sammen med alle de hylende jentene. På fellesbussene fra Telenor Arena inn til Oslo sitter alle jentene og gråter, jeg gråter også, men ikke for Justin, jeg gråter for venninnen min. Gråter for Marie. Hva kan jeg gjøre? Jeg ringer mamma når vi kommer hjem, jeg spør henne hva vi skal gjøre nå. «Vi skal være der. Bare være der.»

Jeg vet ikke hvordan jeg bare skal være der. Jeg har aldri vært der for noen før. Han har druknet på ferie på Tenerife, og ligget flere uker i koma, alle har trodd han kom til å overleve. Mamma sier at jeg må ta ansvar og stille opp. De trenger oss nå. Vi må være der. Tenke på alt det de ikke orker å tenke på. Hva er det man ikke orker å tenke på? Alt annet, sier mamma.

To uker tidligere henter vi dem på flyplassen. Jeg begynner å gråte med en gang jeg ser dem. De er slitne, redde. Men de gråter ikke. Jeg bare hulker og hulker, klarer ikke kontrollere meg. Jeg er helt fra meg. De må trøste meg. Jeg ler og unnskylder meg, det er ikke jeg som skal gråte nå.

Mamma kjører bilen. Hun er jordmor, og jeg innser at hun har mer trening i dette med å være der for noen enn meg. Jeg skjønner ikke hvordan hun klarer det. Hun gråter ikke. Mamma som er så følsom, som alltid blir rørt, nå gråter hun ikke. Hun snakker om praktiske ting, spør om hvordan de har opplevd helsevesenet på Tenerife, spør hvilken lege de har snakket med i Bergen, hvordan det går med faren til Yngve. Jeg skjønner at jeg er altfor følsom til å noensinne kunne jobbe i helsevesenet. Marie sin mor svarer på alt, men alt vi egentlig tenker på er om han kommer til å overleve eller ikke.

Jeg sitter i baksetet med Marie og Kristina. Søstrene. De holder hverandre hardt i hendene. Jeg ser på de lange, vakre hendene til Marie, som jeg helt siden barndommen har vært misunnelig på, mine virket alltid korte og litt butte i forhold til hennes, jeg ser på de lange fingrene til Marie, nå holder de godt rundt hånden til Kristina.

Storesøster som holder hendene til lillesøster, og som prøver å fortelle at dette går bra. Jeg sitter med hendene knyttet i fanget og prøver å slutte å gråte. Jeg vet ikke hva jeg skal si til Marie. Hun spør om festen i helgen var gøy, det var den ikke, vi tenkte bare på henne, vi angret på at vi gikk. Men jeg vet ikke hva som er best å fortelle. Jeg sier den var helt grei.

Vi kommer frem til Møhlenpris. Mamma er som en maskin, hun parkerer bilen, drar dem med inn på butikken og sier at de må ha mat. De sier de ikke hadde tenkt på at de måtte handle. De vil helst ha fiskeboller, de har spist så mye grillmat og pommes frites, sier de. Jeg følger etter dem, og lurer på om jeg hadde valgt fiskeboller om faren min hadde vært i koma.

Mamma slenger ting effektivt opp i handlekurven, dere må ha mat for flere dager, hva vil dere ha? De ler litt. De må bestemme seg for noen middagsretter, de er forvirret og vet ikke helt hva de har lyst på, så mamma bare rasker sammen de første rettene hun tenker på. «Ikke mer pommes frites!» sier jeg, og prøver å være morsom, Marie smiler til meg, vi ler litt, det er fint. Vi pakker varene i poser og går ut i bilen. Stille.

Vi kjører dem helt hjem, bærer opp bagasjen deres, jeg kjenner et stikk i magen når jeg ser navnet hans på den ene trillekofferten. Jeg vil ikke bære den, er rask og finner en annen. Mamma bærer den. Når de kommer inn i leiligheten, sier de at det er deilig å komme hjem. Alle skjønner at dette ikke er deilig. Det er bare godt å komme tilbake dit man hører til. For han mangler, Yngve mangler, han er ikke her. Og vi vet ikke engang om han noensinne kommer tilbake hit.

Mamma setter ting på plass, de smiler slitne smil og lander litt, Marie setter seg ned i den stolen han alltid pleide å sitte i, hun reiser seg opp og klemmer meg når hun ser at jeg har begynt å gråte igjen fordi hun sitter i hans stol.

Mamma klemmer moren til Marie, mamma er tydelig og klar, sier at vi kommer i morgen etter de har besøkt ham på sykehuset. Dette skal gå bra. De klemmer oss hardt og jeg gruer meg sånn til å gå fra dem. Hva skjer når vi går? Hva sier de til hverandre? Vi samler tingene våre og går.

Med en gang vi lukker døren, og kommer ut i gangen, ser jeg på mamma. Hun knekker sammen. Hun setter seg ned i trappen og gråter. Mamma har gitt alt, og nå klarer hun ikke mer. Jeg vet de kan høre oss, men ingen kommer ut. De skjønner at vi er der.

I tiden etter Yngve døde, fortalte Marie meg at det var først nå hun forsto hvem som var vennene hennes. For det kan være krevende å stille opp, sorg er skremmende, sorg kan være ubehagelig, folk vi kjenner godt oppfører seg annerledes i sorg.

Flere ganger kviet jeg meg for å kontakte Marie, fordi jeg ikke visste hvordan hun kom til å være. Men som mamma virkelig lærte meg; dette handler ikke om en selv. Det handler om dem. Om den eller de som har det vondt. Og det aller viktigste vi kan bidra med, er at vi stiller opp.

Man må tørre å gå inn i et hjem fylt av sorg, klare å se vekk fra sine egne problemer, la dem snakke, gråte, bare være helt stille. Være en som lytter, en som kommer uanmeldt med en suppe på døren, kanskje en som rydder eller vasker, som kan ta dem med ut på en tur, en konsert, en film, en som slår dårlige vitser om pommes frites, en som kan hjelpe til med å prøve å skape en hverdag igjen.

Vi må bare være der.