Det er ikke alltid de viktigste som står fremst i spotlyset
Knut Kristiansen er en mann som burde ha stått der.
- Frode BjerkestrandJournalist i BT
Denne artikkelen er over seks år gammelKommentarKnut Johan Bratland Kristiansen har en helt særegen stil når han sitter foran tangentene. Han bøyer nakken, han synker gradvis lenger nedover, inn i en helt annen verden, helt til hender og fingrer smelter sammen med pianoet.
Det er fascinerende å se på. 71-åringen forsvinner inn i sonen der musikk er alt, og verden utenfor er ingenting.
KK, kalles han, og en av K’ene kunne ha stått for «kompromissløs». Onsdag spiller han på Nattjazz, sammen med Bergen Ungdomsstorband, en rolle han fyller med livslang raushet.
Kristiansen er bergensjazzens gudfar og norgesjazzens grandonkel. Likevel lister han seg rundt utenfor offentligheten som en skygge, noe som er litt synd. KK er verd en stående applaus eller ti, og en runde i musikkbaren på statens regning.
For Kristiansen er en av musikklivets beinharde arbeidsmenn, som aldri har bedt om lettvint oppmerksomhet eller billige kudos. Han har svettet seg gjennom mer enn 50 år i norsk jazzmiljø, med stahet, musikalitet og kreativitet.
SE BILDENE: Festspill og Nattjazz sett med BT-fotograf Marita Aarekols blikk.
Knut Kristiansen brukte komfepengene sine på jazzplater, og kunne dechiffrere Duke Ellington omtrent 60 år før Kygo oppdaget panfløytelyden på synthen sin.
Men mest av alt falt han totalt for Thelonius Monks grensesprengende pianospill. Det som gjorde Monk til en integrert del av kollektivet som utviklet be-bop’en i New York på 1940- og 50-tallet, og dro jazzen ut av det sløve borgerskapets salonger. Sammen med Miles Davis og John Coltrane, blant andre. Sjekk disse folkene på Spotify. Musikken deres er ikke akkurat for amatører.
KK ble så til de grader oppslukt og kompetent på Monk, at han fremdeles regnes som Nordens fremste Monk-tolker.
Den bagasjen tok KK med seg ut i Bergens gryende kunst- og kulturradikale miljø på 1960-tallet, og ble blant annet husmusiker for den legendariske «Gruppe 66».
Gruppen er fremdeles et referansepunkt i bergensk kulturhistorie. Den besto av et knippe rebelske, unge kunstnere, som hadde som fremste mål å riste det konservative kunstmiljøet i Bergen ut av fatning.
Det klarte gruppen med glans, til akkompagnement fra unge Hr. Kristiansen.
ENGELEN MENER: Velsmakende nok. Men for mye av det gode er heller ikke bra.
KK har tatt med seg ideen om kollektivet som åsted for fabelaktige ting gjennom hele karrieren sin. I band som «Lyderhorn» og «Octopus» på 1970-tallet, til mer etnisk jubalong på 1980-tallet.
De fleste på min alder husker ham sikkert best fra det kokende latinojazzbandet Son Mu på 1980-tallet. Det var en heksegryte av salsarytmikk, spilleglede og sangbare refreng, som var nokså forløsende for striler og bergensere med plagsom utferdstrang.
Det er livet som bandleder som kanskje har gitt de største musikalske uttellingene. Kristiansen har fått det som finnes av norske jazzfestival-priser, flere av dem for Monk-platene sine.
Men helt siden tiden på Bergen lærerskole på 1970-tallet, har KK vært sjef for utviklingen av storband i vår region, med Bergen Big Band som hovedbase. Bandet har vært springbrett for mange dyktige, unge musikere, og skapt en del fine øyeblikk.
VIL DU HA GOD STEMNING? Se BT Lydsjekk med Miss Tati!
Hans siste plate kom i fjor vinter. Den heter «Kuria Suite», og er basert på et bestillingsverk for Vossa Jazz.
Verket har mildt sagt et spesielt opphav. På begynnelsen av 1990-tallet var KK engasjert av Norad for å dokumentere musikken til Kuria-folket, som lever i grenseområdene mellom Tanzania og Kenya, ved Victoria-sjøen.
Turen må ha gjort uutslettelig inntrykk, og du kan ane dem på «Kuria Suite». Å systematisere og arrangere komplisert afrikansk folkemusikk til forståelig storbandsk, er en rimelig bratt affære. Men KK har satt sammen et flott verk. Musikken er respektfull slalåmkjøring mellom europeisk instrumentering og afrikansk rytmikk.
KKs karriere har alltid vært preget av stor åpenhet og nysgjerrighet. Men mest av alt er KKs fremste egenskap den grenseløse rausheten, viljen til å gi andre plass og rampelys og nydelige noteark, som en vennlig skolemester.
Knut Kristiansen er en verneverdig bergensattraksjon, sannsynligvis uten å vite det selv. Men forhåpentlig har noen vett til å fortelle ham det på onsdagens Nattjazz.
