Distriktet er ikke et sted
Distriktsopprøret trenger en klar forståelse for hva distriktene er og hva distriktene trenger.
- Mathias FischerKommentator i BT.
Denne artikkelen er over syv år gammelKommentarDer ute et sted, der Bybanen ikke går, der fergene står, der bøndene sår, er det opprør. På dette stedet som bare kalles Distriktet. Akuttkirurgien er borte, lensmannskontoret står tomt, og alt synes å gå feil vei. Det er med god grunn at folk er frustrerte.
«Distriktspolitikk» er et sekkebegrep for alt som skal snu den dårlige utviklingen. Men utviklingen skyldes andre krefter enn bare stortingspolitikere, og problemene er forskjellige fra sted til sted.
En moderne distriktspolitikk må bestå av mer enn bare generell motstand mot sentralisering. Da er det et bare ubesvarte spørsmål: Hva er distriktene? Hva er utfordringene – og hva er løsningene?
Det første spørsmålet først. Noen ganger kan det virke som om «distriktene» er alt utenfor kaffelattedrikkende Oslo, en mer presis beskrivelse kan være alt annet enn byer av en viss størrelse. Men forskjellene på distriktssteder er store, og det kan ikke bare beskrives med kommunestørrelse.
Noen små kommuner er å regne som nærmest forsteder til byene. Rundt Bergen er det flere kommuner der en stor andel pendler inn til byen for å jobbe. Selv om innbyggerne bor på et lite sted, er avstandene korte.
Et annet eksempel på distrikt, er Sogndal i Sogn og Fjordane. En relativt stor kommune i areal, der mange bor i grisgrendte strøk. Men tettstedet Sogndal har 3544 innbyggere, en høgskole, et greit fotballag og kort vei til flyplassen.
Kommunen har hatt en befolkningsvekst på 19,1 prosent etter tusenårsskiftet, og ifølge SSBs fremskrivninger vil Sogndal ha fylkets største befolkningsvekst frem mot 2040. Høyskolelæreren i Sogndal har helt andre utfordringer enn bonden i Vik, nabokommunen som har hatt en tydelig befolkningsnedgang som bare vil fortsette i de neste tiårene.
Distriktsopprøret finnes i byen Odda med over 5000 innbyggere, og det er også opprør i de mange smågrendene med bare noen få familier og nylig nedlagt barneskole. Det de har til felles, er motstand mot at sykehuset og andre institusjoner forsvinner.
Men forskjellene er for mange til at løsningene skal være like.
Hva er utfordringene for distriktene? Utgangspunktet for distriktspolitikken bør være at folk skal få mulighet til å bo og leve der de vil. Da blir problemet at folk flytter ut, fordi da forsvinner også skolen, butikken og bussholdeplassen.
En annen utfordring som har vært mye debattert den siste tiden, er kostnadene. Spesifikt klages det over at økte drivstoffavgifter rammer distriktene urimelig, fordi bilbehovet er større i Samnanger enn i Sandviken. Det er en innvending som neppe får gehør i Oslo, en av verdens dyreste byer.
Skal det være levelig i «distriktene», må det bo folk der. Da gir det ikke mening å snakke om hele Sogn og Fjordane i samme åndedrag. Er det et spørsmål om befolkningsutvikling, klarer Førde seg veldig bra, mens Solund sliter. Byene og de større tettstedene langs fjordene har sine helt egne utfordringer og muligheter. De trenger kompetansearbeidsplasser og boliger. Ser man utenfor tettstedene, er fremtiden mer dyster. Der er problemet at det går nedover i landbruket.
En pakke med «distriktspolitikk» kan ikke løse begge disse utfordringene samtidig.
Send drivstoffavgifta tilbake til distrikta
Distrikts-Norge blir forgubbet
Det er forståelig at folk reagerer på politireform, kommunereform og sykehusreform. Reformene gir en klar opplevelse av at styresmaktene nedprioriterer folk utenfor byene.
Sentralisering er en utfordring, men først og fremst den sentraliseringen som skjer av seg selv, ikke den som styres av Stortinget. Folk flytter til byene fordi de ønsker det, ikke fordi Erna Solberg har befalt dem.
Skal folk bli boende i Vaksdal, må toget gå oftere og veien bli tryggere. Skal utviklingen snus i Odda, må det bli liv i industrien eller komme nye arbeidsplasser. Skal det bli vekst i Ulvik, må det bli mer å tjene på gårdsbruk.
Distriktspolitikk er skolepolitikk, samferdselspolitikk, landbrukspolitikk og næringspolitikk, akkurat som i byene. Og akkurat som i byene finnes det ikke én løsning.
Distriktsopprørerne er samlet i kamp mot regjeringen, men de har ulike utfordringer og trenger ulike løsninger. Det blir ikke lett å samle hele Sogn og Fjordane under én parole.
Mathias Fischer ble i 2013 innvalgt som andre vara for Venstre på Stortinget. Han er utmeldt av partiet, og vil, hvis han blir innkalt, møte på Stortinget som uavhengig representant.
