I skyggen av en dronning

Dronning Sonjas kunstutstilling bekrefter at de kongelige strever med rolleforståelsen.

ILLUSTRASJON: MARVIN
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Prakt og pynt er noe Bergen er god på. Men at dronning Sonja skal stille ut sin egen kunst når Kode 1 (Permanenten) åpner igjen, har skapt kunstopprør og nasjonal debatt.

I Bergen sier habile kunstfagfolk at Kode-ledelsen har vist sviktende dømmekraft i saken. Kunsthistorie-professor Sigrid Lien mener at gjenåpningen av Kode 1 «burde vært en fanfare av en utstilling». Og føyer til: «Nå blir det en flau parentes, et litt underlig og gammelmodig publikumsfrieri».

Kritikken er hard, men presis. Permanenten er et fint symbol på bergenske kulturambisjoner, stolthet og gjenstridighet. Å gjøre nyåpningen til en ren feiring av dronningen, er litt umusikalsk.

Debatten handler dypest sett om rolleforståelse og forventninger til hva en dronning skal drive med. Kongehuset har de siste årene vendt seg bort fra den vanlige snorklipper-rollen, og over til å bli mer personlige og tydelig samfunnsengasjerte.

Kong Harald er selv eksempel på dette. I et intervju med A-magasinet uttrykker han bekymring for den politiske utviklingen, som minner ham «om mellomkrigstiden». Kronprins Haakons arbeid for nedlagte «Global Dignity Day» ble tolket som en farlig flørt med ideologi.

Utviklingen er naturlig, men samtidig krevende. De kongelige skal ta plass, men ikke andres plass. Og de bør forstå at selv om de ikke har reell makt, har de stor definisjonsmakt.

Les også

DRONNING-KUNST ÅPNER Kode: – En rar avgjørelse, en rar faglig vurdering.

Dronning Sonja har gjort karriere som amatørkunstner i godt moden alder. Men i kraft av sin posisjon i det norske hierarkiet, skygger hun for dem som er bedre kvalifisert enn henne selv.

I kunstfeltet oppleves det som en nedvurdering av dem som har jobbet i motbakke hele livet for å brødfø seg som kunstner, for å bli sett og anerkjent.

Dagen etter Kode-åpningen skal dronningen åpne Festspillene, og holde tale på Torgallmenningen. Det skulle ha tatt seg ut om hun samtidig ble satt til å spille førstefiolin med Harmonien.

Når NRK spør Kode-direktør Karin Hindsbo om de kunstfaglige argumentene for å invitere dronningen, gir hun ikke-kunstfaglige svar.

Det «henger sammen med at hun er jubilant», at Sonja blir 80 år i år. Og for å feire «mange tiårs innsats for den visuelle kunsten i Norge», sier Hindsbo.

Dronningen har vitterlig gjort en innsats for å fremme norsk kunst hjemme og i utlandet. Men det gjør henne ikke til en stor kunstner selv.

Direktør Erlend Høyersten, direktør ved AROS Aarhus Kunstmuseum, karakteriserer dronning-valget som «lavthengende frukt». Kritikken må svi litt i Kode-bygget, siden Høyersten var Hindsbos forgjenger.

Les også

KODE 1 SNART FERDIG: Jobber på spreng for å nå åpningen.

Her i landet sklir kritikk av kongehus og monarki ofte ut i lettvinte beskyldninger om misunnelse og fordekt republikanisme. La oss heve oss over usaklighetene for en gangs skyld.

Kritikken fra Bergen handler om forventninger til at historiske øyeblikk blir svøpt i den faglige standard de fortjener. Det handler om vestlandsk forankring og bergensk identitet, og ikke minst hvilken symboleffekt Kode ønsker at nyåpningen av bygget skal ha overfor hele landet.

At nyåpningen allerede nå blir tolket som et publikumsjippo og et knefall for Kongehuset, gir festen en vond bismak, for å si det mildt.

Dessuten er det et usagt spørsmål her: Er det overhodet mulig å vurdere en monarks forsøk på å være kunster på en objektiv måte?

Det er vanskelig, fordi kongehusets posisjon i den norske statsforfatningen ofte står i veien for det kritiske gangsynet. Slik er menneskets natur i møte med historisk makt og suverenitet: Preget av bedøvende begeistring, servilitet og ønske om å være «innenfor».

Les også

KODE-SJEF TIL OSLO: – Det er trist for Kode og Bergen.

Avstanden fra Bergen til Det kongelige slott spiller kanskje en rolle. I Oslo er stjernefotograf Morten Krogvold panegyrisk om Sonjas kunst, og programmessig nedlatende mot hele det bergenske kunstmiljøet.

I Bergen er Kunstgarasje-leder Heidi Jaeger, kunstner Rita Marhaug og professor Sigrid Lien tydelige kritikere.

De sistnevnte bør man lytte til. Det er nettopp distansen til dronningen og hennes kunstnettverk som gjør at de tør stille kritiske spørsmål.

Såpass ytringsrom bør det være i kunstfeltet, spesielt når det gjelder dronning Sonjas kvaliteter som kunstner. Dette er et område der den konstitusjonelle statusen ikke skal beskytte henne mot kritikk.

Dronning Sonja bør ha en rolle å spille i nyåpningen. Ikke minst siden hennes egen historie er så tett knyttet til museets innhold.

Men istedenfor å innta rommet selv, kunne hun ha gjort en fin jobb med å invitere vestnorske og nasjonale kunststørrelser til å prege Kode 1 den dagen bygget åpner igjen.

Det er en rolle dronningen mestrer utmerket, og den ville ha vist en raushet som kler Kongehuset bedre.

En slik presentasjon ville ha løftet kunstnere som kunne ha sagt viktige og vesentlige ting om byggets fortid og fremtid. Og om tilstanden i norsk kunst akkurat nå.

Publisert: