Kaffe med noget attåt
Kultur kan være så mye. I Seattle blir bønner ikke hørt, men brent.
Denne artikkelen er over syv år gammelKommentarFra utlandet har jeg sett med undring på diskusjonen om hva som er norsk kultur. Undring, fordi ethvert folk med et minimum av stolthet og selvinnsikt allerede har en implisitt idé om hvilke deler av kulturen deres som betyr noe.
Ta Bergen som eksempel. Vi bergensere har ubevisst funnet noen fenomener som kjennetegner oss. For å gjøre det så enkelt som mulig, så begynner alle disse markørene med bokstaven B: Brann og Bryggen. Buekorps, Byfjellene og Bygevær (type regn).
Samtidig er det ikke slik at alle bergensere må være like entusiastiske for hver og en av disse kulturbærerne. Det må være lov å mene at Brann er uinteressant og at klubbens supportere fremstår som brølende breiflabber. Det er helt greit å foreslå at Bryggen bør gjemmes bak Bybanen. Selv har jeg en inngrodd skepsis til trommer, uniformering og snottabajaser som forsøker å gå i takt, men jeg kaller meg bergenser likevel.
- Stig Tenold
Uansett om man liker alle, noen eller ingen; disse bergensmarkørene skaper grunnlag for en identitet og et fellesskap. Dessuten er de ikke-ekskluderende. Gleden over en Brann-seier blir ikke mindre om den deles med andre, snarere tvert imot. Og på Byfjellene er det kø bare én gang i året.
Hvilke markører er det som definerer vår nye hjemby, Seattle? Byen har et selvbilde som inkluderende og liberal, og følgelig har byens innbyggere det litt tøft for tiden. Det er ikke tilfeldig at det var en dommer herfra som stoppet den «såkalte» presidentens innreiseforbud.
Stig Tenold: Fotballen er ikke rund
Utover det rent politiske er det visstnok fem ting som definerer kulturen her. I anledning valentinsdagen foreslo The Seattle Times at leserne burde gi gaver med «lokalt preg». Valentinsgavene skulle reflektere de tingene Seattle gjør spesielt godt, gjerne bedre enn alle andre.
Disse fem tingene var natur, teknologi, bøker, regn. Og kaffe.
Naturen her er utvilsomt fantastisk, og som gave til friluftsentusiastene anbefalte avisen allværsjakker og vanntette sko (eller «klær», som vi sier i Bergen). Det er heller ikke overraskende at bøker og teknologiske duppeditter er populære i en by som huser Amazon og Microsoft, og som fungerer som en elektromagnet på IT-talenter fra hele verden.
Dette med regn har vi vært gjennom før: Seattle er relativt god på regn, i amerikansk målestokk. Sammenlignet med Bergen blir det selvfølgelig veldig puslete – ikke engang én meter i året, der Bergen klarer godt over to.
Men kaffe? The Seattle Times mente altså at kaffe – som avisen kalte «Gudenes nektar» – var en lokal kulturbærer, og foreslo derfor en rekke gaver til kaffeelskere. Både en dyr og vanskelig tilgjengelig kaffeblanding, en avansert kaffekanne og skrubbekrem med kaffe sto på listen, i tillegg til et smykke med en kaffebønne i sølv.
Det faktum at innbyggerne i Seattle identifiserer seg så sterkt med kaffe krever utvilsomt en forklaring, og den forklaringen starter i 1971. Da åpnet Starbucks sin første forretning, i Seattle. Siden den gang har Starbucks vokst til å bli verdens ledende kaffekjede. Selskapet har imidlertid fortsatt en sterk tilknytning til hjembyen. Seattle er prøvekanin for nye Starbucks-konsepter, og begrepet «Seattle Roast» brukes for å beskrive en kaffe som er mørkbrent og som legger igjen et lite lag av olje i kanne og kopp.
Stig Tenold: En skål mot Trump
I likhet med mange andre, både i og utenfor Seattle, trenger jeg en morgendose med koffein for å kunne møte hverdagen og fungere som menneske. Kaffe er motorolje for psykens skjøre maskineri. Men i Seattle gikk det galt på første forsøk.
Bestillingen min var ikke en av disse parodiske Starbucks-ordrene med syv ingredienser som tar ti minutter å lage. Jeg ba om «a large coffee, please» – og husket til og med å legge til denne lille høflighetsfrasen på slutten, den som gjør at folk utenfor Norges grenser ikke ser på deg som en usivilisert barbar. Til svar fikk jeg et tomt blikk. Det var deprimerende. Om morgenen trenger jeg kaffe, ikke et tomt blikk.
Forespørselen min var altså enkel, og i mine øyne slett ikke urimelig, siden jeg befant meg i en butikk som levde av å selge nettopp dette produktet. Jeg ville ha en ukomplisert og liketil kopp kaffe. En kopp av den type som har holdt liv i utallige misjonsmøter, basarer og slabberas rundt omkring på Vestlandet.
Med håndgeberder og utforskning av meny og omgivelser klarte vi å bli enige. Jeg sa navnet mitt, ventet ett minutt, og fikk koppen. Da jeg kjente den deilige prikkingen i en nyskåldet tunge, ble jeg plutselig menneske igjen.
Stig Tenold: Den første jul i et fremmed land
Etter hvert har jeg lært hva man skal si for å bli servert kaffe fortest mulig. De magiske ordene er «Venti drip, no room», og det finnes en slags logikk bak uttrykket. «Venti» er fancypants-måten som Starbucks angir størrelsen på. I begynnelsen hadde selskapet to størrelser, «short» og «tall», men disse viste seg å være for små for kaffetørste amerikanere. Derfor kom størrelsen «venti» – 20 fluid ounces, eller omtrent seks desiliter. «Drip» er betegnelsen på filterkaffe, mens «no room» betyr at du ikke trenger plass på toppen til å ha i melk, fløte eller karsk.
Akkurat som Seattle identifiserer seg med kaffe og Starbucks, så promoterer Starbucks de liberale verdiene som finnes i hjembyen. Kaffen er «rettferdig», matrester gis til trengende og selskapet donerte i fjor 22 millioner trær som avlat for sine pappbeger og papirposer. To dager etter at presidenten offentliggjorde sitt innreiseforbud, lovet Starbucks å ansette 10.000 flyktninger. Selskapet har tidligere vært utsatt for boikott fra våpenlobbyister og homomotstandere på grunn av liberale standpunkt.
Starbucks filtrerer Seattles liberale verdier og serverer dem i hvite og grønne pappbeger. Som seg hør og bør måtte det komme en motvekt. Seattles andre bidrag til verdens kaffedrikkere er nemlig de såkalte «bikini baristas». Den lokale kaffetørsten skapte et marked for «drive in»-kaffeboder. Det gikk ikke lang tid før det viste seg at når kaffen ble servert av lettkledde piker, så økte omsetningen kraftig.
Seattle er kaffebyen fremfor noen i USA. Men er det den politisk korrekte giganten Starbucks eller servitriser med et minimum av klær som representerer den lokale kaffekulturen? Siden Seattle er Bergens vennskapsby, kanskje vi skulle sende over en bataljon buekorpsgutter, så de fikk noe annet å tenke på?
