Kampen om kranene
Alkoholens historie er Norges historie.
- Mathias FischerKommentator i BT.
Denne artikkelen er over syv år gammelKommentarDen som styrer over alkoholen, styrer landet. Fra diskriminerte bønder til avholdsbevegelsen, fra fiskehandel til taxfree, kan norsk alkoholhistorie fortelle mye om makt og samfunnsutvikling.
I den nye boken «Forbudstid – den norske krigen mot brennevinet» forteller forfatter Gunnar Kagge historien om hvordan det norske folket endte opp med å stemme for spritforbudet.
Det mest påfallende er hvordan brennevinsforbudet sammenfaller med maktforskyvninger på andre felt. Den tendensen finner du ikke bare i forbudstiden, men også i tiden før og etter.
Mjøden og ølets betydning i vikingtiden er velkjent. Da landet ble kristnet, befalte kongen at det skulle drikkes ved høytidene – «helg skulle holdes så lenge ølet varte», sier sagaen. Makten over alkoholen ser vi også i Bergen, der hanseatene styrte handelen.
Etter hvert som kongeriket fikk nasjonale lover, kom en strengere alkoholpolitikk. Drikkegildene skulle bekjempes, fordi de var en alternativ maktstruktur som utfordret autoritetene. Vanlige folk ble rammet mest. På skjenkestedene på bygdene satt det kun reisende. Bøndene fikk ikke lov til å drikke, skriver Kagge.
En av dem dro til Eidsvoll i 1814 med et forslag om å grunnlovsfeste retten til hjemmebrent. Han tapte, men noen år senere forsvant forbudet. Det var altså bøndene som ønsket liberaliseringer, mens eliten holdt igjen.
Kygo spiller på lag med alkoholgigant
Det skulle snart endre seg. Med innføringen av lokaldemokratiet kom muligheten til å stramme inn kranene lokalt. Flere og flere bygder ble tørrlagte.
Frontene hadde snudd: Bøndene ble avholds, mens byfolket ønsket fortsatt alkoholsalg. På den tiden fikk bøndene makt. I 1884 ble Venstre grunnlagt og parlamentarismen innført. Avholdsbevegelsen hadde sterk innflytelse på valglistene, og sørget for at deres allierte ble valgt inn på Stortinget.
Bønder, kristne, kvinner og arbeidere hadde hver sine kamper mot embetsmannsstaten, men i kampen mot alkoholen sto de ofte sammen.
I hjemmet var det kvinnene som så mannen sjangle hjem om kvelden. Derfor er innføringen av kvinnelig stemmerett utvilsomt viktig i kampen mot alkoholen. Kvinner ble også tett integrert i avholdsbevegelsen.
I Sovjetunionen fikk ikke Lenins undersåtter drikke vodka. Arbeiderne ble en nødvendig samarbeidspartner for alkoholmotstanderne, fordi avholdskreftene sto svakt i byene. Det var ikke enkelt, for arbeiderne tok seg gjerne en øl i kameratslig lag.
Også Venstre var splittet, allerede da. Partiet hadde én fot i bygdene og en annen i byene.
Tvillingstudie: Alkohol har ikke positiv helseeffekt
Tross sterke krefter her hjemme, var det hendelser på kontinentet som førte til vendepunktet. Første verdenskrig brøt ut i 1914, og det måtte rasjoneres. Regjeringen foreslo forbud mot norskprodusert øl og brennevin for å sørge for at korn og poteter ble brukt til mat.
Forbud og restriksjoner fulgte i ulik grad frem til folket stemte for brennevinsforbundet i 1919. Det var Venstre og sosialistene mot høyresiden.
Hele 62 prosent stemte for forbudet. Det var en klar konflikt mellom by og land. I Oslo fikk forbudet støtte fra kun 21 prosent.
De forutsigbare konsekvensene av forbudet slo raskt inn. Det svarte markedet vokste frem. Spriten ble brent i kjellere, stuer og loft. Fra Tyskland kom den ene smuglerbåten etter den andre. Politiet måtte bruke enorme ressurser på å bekjempe lovbryterne.
Det hjalp ikke at politifolk var kommunalt ansatte. De er sjelden de første til å ta flasken fra naboen. Derfor skjedde det en vesentlig endring: Myndighetene opprettet det som ble kalt «Statspolitiet».
Men det var ikke hjemmebrenten som først utvannet forbudet. Andre maktfaktorer var viktige: Norges fiskere, skipsredere og utenlandske handelspartnere. Frankrike, Portugal og Spania ville ikke fortsette å importere norsk fisk uten å kunne selge het- og brennevin i retur. Det ble full handelskrig, og landene satte tollsatsene til maks.
For å redde fiskeindustrien, ble det inngått en merkelig konstruksjon: Norge forpliktet seg til å importere hundretusenvis av liter med brennevin fra handelspartnerne. Samtidig ble hetvin tillatt, men franskmennene likte dårlig at kommunene kunne stanse salget. Resultatet ble Vinmonopolet.
Forbudet falt. Det måtte falle. I 1926 sa folket nei til fortsatt forbud.
Når ingen ser ungdommen i Iran, kommer miniskjørtene og spritflaskene frem
I tiden som fulgte, fortsatte konfliktlinjene som før. Norge har ført en streng alkoholpolitikk, og de viktigste pådriverne har vært i distriktene, kristenmiljøene og på den politiske venstresiden.
Samfunnsutviklingen har ikke vært på deres side. Urbanisering og globalisering har bidratt til en mykere linje.
Nå er det ikke lenger kommunestyrerepresentanter fra KrF som er de viktigste maktfaktorene for en streng alkoholpolitikk. Makten er i byråkratiet og Folkehelseinstituttet.
En gang i tiden var det danskekongen som styrte, så var det embetsmannstanden, så var det motkulturene, så var det Arbeiderpartiet, og nå er det ekspertveldet som kontrollerer alkoholen.
Fremdeles finnes det en alkoholpolitisk motkultur. Det er Frp-velgerne. De som sukker oppgitt over «disse politikerne», de som vil kjøpe enda mer på taxfree, som vil kunne kjøpe øl på butikken på søndager etter klokken 20.
Dette er selvsagt de samme som ellers protesterer mot byråkrati og fylkesmenn. Skal du se etter makt og motmakt, følg strømmen av alkohol.
