Oppskrift på uro

Årets store kulturkonferanse avslører en ting: Norge trenger flere ambisiøse kulturpolitikere.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) er en modig dame, det skal hun ha. 14 år etter forrige stortingsmelding om kulturpolitikk, skal hun stable på føttene en ny. Og til oppstartskonferansen i Oslo onsdag hadde hun invitert folk som ikke akkurat har sans for de politiske signalene hun sender ut.

Den svenske journalisten og forfatteren Mustafa Can brukte taletiden sin til å begå et omhyggelig politisk karakterdrap på kulturministeren. For det fikk han dagens aller største applaus fra de 650 kulturarbeiderne i salen. Vi får håpe Helleland tåler det, for kritikken var litt fortjent.

Can viste blant annet til Høyres hopehav med det kulturskeptiske partiet Frp i regjering. Og krydret med sitater fra Hellelands famøse Facebook-innlegg fra juletiden.

«Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typiske norske», skrev hun.

Som bakteppe for en ny kulturmelding fungerer dette særdeles dårlig. Meldingen skal tross alt definere norsk kulturpolitikk det neste tiåret, i en urolig, flerkulturell og omskiftelig verden. Populisme, isolasjonisme, nasjonalisme, mistro til staten og vitenskapen, post-fakta, falske nyheter, og så videre.

Les også

ETTER 14 ÅR: Nå kommer meldingen Kultur-Norge har ventet på.

Selvfølgelig er det et problem at kulturministeren selv kommuniserer som om «norskhet» er en fast og ubøyelig standard, og som kun oppfylles ved standhaftig brunosttygging, til tonene fra «Peer Gynt-suiten» og aftenbønnen.

Ved å skrive og snakke på den måten, bidrar Helleland selv til at Norge ligner et trangt hus, der det stadig blir lavere under taket.

Statsråden burde heller lytte til rådsleder Tone Hansen i Kulturrådet, som også sparket mildt på ministerens legg: – Norsk kultur handler ikke om «dem» eller «oss». Det handler om «vi», understreket hun.

Mustafa Cans kritikk illustrerer først og fremst den skarpe ideologiske skillelinjen som åpenbarer seg i kulturlivet. Den befinner seg i den skumle sonen mellom regjeringens ønske om å skape næring og arbeidsplasser, og kulturfeltets prisverdige forsøk på å minne om kulturens evige egenverdi. Kommers mot kunst, altså.

Konferansen var en studie i flere slike ubøyelige motsetninger. Sentrum mot distrikt, analogt mot digitalt, og konservering mot innovasjon.

Kulturmeldingen må gjøre en god jobb med å balansere disse størrelsene, Hvis ikke, blir den noenlunde verdiløs.

Les også

KRONIKK: Kulturarv og historie er også viktig for næringslivet.

Men kulturministeren fikk også støtte. Professor Anne-Britt Gran ved BI er en dyktig scenariemaker, og har kommet til at staten ikke kan øke sitt kulturengasjement inn i evigheten. Norge skal ikke alltid være en oljefyrt økonomi, og det demrer kanskje for kulturlivet at det ikke bare kan leve på offentlige bevilgninger i årene som kommer.

Mer bidrag fra private og bedrifter må til. Og kunstfeltet bør kanskje jobbe litt med sin aversjon overfor private penger til kunst, kultur og utøvelse.

Arbeidet med ny kulturmelding blir ingen piknik. Men et problem ingen snakket om i går, er kvaliteten på selve kulturpolitikken.

Kulturministeren og hennes statssekretær var de eneste rikspolitikerne på konferansen, det sier en hel del. Mye av utfordringen ligger kanskje her et sted.

Norge har et usedvanlig kompetent, kunnskapsrikt og ambisiøst kulturliv, fra byråkrati til galleri. Samtidig er mangelen på kloke og konturskarpe kulturpolitikere med nasjonale og internasjonale ambisjoner påfallende.

Vi kan ikke bare drive med vei, sykehus og eldreomsorg her i landet. Forhåpentlig vil flere kulturpolitikere melde seg på utover valgkampen. Kultur-Norge trenger dere.