Tenke sjæl og kjøpe
Er det egentlig synd på dem som brukte flere millioner kroner på et kott i Oslo?
- Mathias FischerKommentator i BT.
Denne artikkelen er over seks år gammelKommentarMarkedet sa at prisen var riktig. Banken sa at de kunne låne så og så mye penger. Alle sa at det hastet å komme seg inn på boligmarkedet. Så de kjøpte i et glohett marked, lånte flere millioner for få kvadratmeter, og nå kjøler markedet ned.
Og heldigvis. Den kolossale prisveksten kunne ikke fortsette. Men noen risikerer å stå igjen som tapere hvis boligprisene faller og renten stiger.
Tallene for april viste en svakere vekst i boligprisene. Fremdeles øker prisene i Oslo, men ikke like mye som før, og færre boliger ble solgt. I Bergen gikk prisene ned med 0,3 prosent. Styresmaktene fører en villet politikk for å roe ned markedet og begrense nordmenns elleville gjeldsgrad, som krav om 15 prosent egenkapital. Du kan heller ikke låne mer enn tilsvarende fem ganger årsinntekt.
Det er langt fra en nedkjøling av markedet til en boble som sprekker.
Likevel, det som avisene, bankene og eiendomsmeglerne har likt å kalle «boligfesten», kan nærme seg et mer avslappet nachspiel; folk er fremdeles godt beruset, men det er ikke mye drikke igjen.
Selv om de fleste sikkert klarer seg fint, vil nok noen våkne med hodepine. Som dette eksempelet fra 2015: En leilighet på 18 kvadratmeter i Parkveien i Oslo ble lagt ut til salg for 2,15 millioner kroner. Én uke senere ble den solgt for 2,6 millioner. Samme år ble en leilighet på Bislett solgt for to millioner. Den var på 30 kvadratmeter og uten bad. Dusj og toalett måtte deles med minst ti andre beboere.
Det er lengre mellom disse skrekkeksemplene nå. En ettromsleilighet på Bislett ble tidlig i april lagt ut til salgs for tre millioner kroner. Den er ennå ikke solgt, og prisen er justert ned til 2,7.
De som tok opp store lån og kjøpte bøttekottene, risikerer å selge med et vondt tap. Det er ikke fett å sitte med en gjeld på tre millioner kroner, og når man føler behovet for litt bedre plass, kan det godt være at man må selge med store tap.
Boligprisene steg 0,3 prosent i mars
Hele «boligfesten» er en historie om hvordan offentlige reguleringer, markedskrefter og massesuggesjon kan drive folk til å ta ekstremt risikofylte valg.
Det føltes som om avisene annenhver dag fortalte om hvor viktig det var å «komme seg inn på boligmarkedet», fordi prisene skulle stige ut i evigheten. Ikke bare var det den beste mulige investeringen, man risikerte også å plutselig bli stengt ute av markedet og aldri klare å kjøpe. Den oppfatningen ble banket inn i folk, igjen og igjen.
Samtidig har man stor tillit til at reguleringer og markedet fungerer som det skal. Når banken sier at man kan låne tre millioner, er det vanskelig å tro at de tar feil.
Dessuten finner jo markedet alltid den «riktige prisen», tenker man, og det samme sier meglerne. Da er det lett å glemme at boligmarkedet aldri vil fungere perfekt. I en budrunde kan det være to personer med god råd som har forelsket seg i samme bolig og driver prisen opp til det absurde. De samme kjøperne dukker ikke nødvendigvis opp ved neste korsvei.
Tilliten til systemet blir for stor. Det personlige ansvaret forsvinner.
Selv om politikere tenker på folks beste, kan de ikke ta hensyn til alle samtidig. Vinnerne i norsk politikk har alltid vært den etablerte middelklassen som allerede eier egen bolig. De får rentefradraget sitt og kan smile hver eneste gang avisene melder at prisveksten fortsetter.
Politikerne klarer heller ikke alltid å tenke på folks beste over tid. Alle virkemidlene som er satt i verk for å hjelpe folk inn på boligmarkedet, er velmente, men de bidrar også til å forsterke problemet de prøver å løse. Rentefradrag, Boligsparing for ungdom (BSU), ingen nasjonal eiendomsskatt og at boligene nesten ikke regnes med i formuesskatten, er bra på kort sikt.
Nå kommer fasiten - slik gikk det med boligprisene i 2016Disse insentivene er til med tanke på at det er bra i seg selv å eie egen bolig, at det er en langsiktig investering, ikke et kortsiktig risikospill der folk skal skynde seg inn før de er klare.
Nå har stemningen snudd, også blant politikere, og det blir gjort mer for å stanse galoppen. Det blir vanskeligere å få lån, det vil bli bygget flere boliger, og på et eller annet tidspunkt kommer renten til å stige.
Da er det ikke rart om noen vil føle seg lurt av systemet. Til syvende og sist hviler ansvaret likevel hos den enkelte.
