Landet med de endeløse klassekampene

Kanskje er det farsen som venter oss når Emmanuel Macron mest sannsynlig vinner presidentvalget.

Denne artikkelen er over seks år gammel

For noen uker siden besøkte jeg Place de la République i Paris. Anledningen var at det var 11 år siden Frankrikes statsminister den gang i 2006, Dominique de Villepin, ble tvunget til å trekke lovforslaget om en ny arbeidskontrakt for unge, Contrat Premièr Embauce (CPE). Det var en kontrakt som var ment å skulle bøte på den endeløse ungdomsledigheten ved at unge under 26 år mer eller mindre kunne både ansettes – og sies opp – på dagen.

Men endringene ble møtt med velbegrunnet skepsis. Elevorganisasjoner, studentorganisasjoner, men også en rekke spontane allmøter ble organisert rundt omkring på hundrevis av ulike skoler og universiteter i hele landet. I løpet av få dager var så mange som 58 av landets 84 universiteter berørt.

Jeg kjente knapt til lovforslaget før noen venner hørte at det skulle arrangeres fest inne på det studentokkuperte Sorbonne i februar det året. Da politiet brutalt stormet det gamle bygget med køller og tåregass samme kveld, var det ikke lenger noen tvil om hvor sympatien til det store flertallet av studentene lå. De unge vendte seg mot loven som var ment å hjelpe dem.

Parallelt med kamper og okkupasjon inne på selve lærestedene startet en bredere allianse. I tillegg til Arbeiderpartiet (PS) og kommunistpartiet (PCF) var den franske trotskistbevegelsen raske til å uttrykke sin støtte til studentene. Det samme var fagbevegelsen, som til tross for sitt relativt beskjedne medlemstall – mellom åtte og 11 prosent av arbeidsstokken er organisert – dirigerte store deler av det som skulle bli en folkebevegelse mot den nye arbeidskontrakten CPE. For en folkebevegelse ble det, ifølge noen estimater den største siden opprøret i 1968. Arrangørene hevdet at det visse dager var over tre millioner demonstranter i gatene i 2006.

Den viktigste demonstrasjonen gikk for seg 18. mars, da det ifølge arrangørene strømmet så mange som 700.000 mennesker inn på Place de la Nation i løpet av kvelden. Da opprørspolitiet slo til, var det først tåregass og så regelrett storming av plassen. Trengselen ble til panikk da det var klart at de ikke nøyde seg med å slå til mot dem som kastet flasker eller provoserte på andre måter. Politiet så ut til å ville ha bort alle demonstrantene.

Jeg var vitne til at en gammel mann snublet i trengselen, og at tre-fire politimenn omringet og slo løs med køller på den liggende mannen. Forhåpentlig gikk det bra med ham. En det ikke gikk bra med, var den 39 år gamle fagforeningsaktivisten Cyril Ferez, som ble liggende tre uker i koma.

Les også

Her er Le Pen mektigere enn sverdet

Mest provoserende var likevel hvordan daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy dukket uanmeldt opp på plassen i ni-tiden på kvelden. Kollektiv avstraffelse av i all hovedsak fredelige demonstranter var godt nok politiarbeid til at ministeren selv ville møte opp for å gratulere.

Etter enda noen uker med demonstrasjoner, valgte de Villepin å trekke hele forslaget, og den 10. april 2006 hadde bevegelsen vunnet.

Historien gjentar seg, skrev Marx, først som tragedie og så som farse. Og det er litt av en tragedie det som har utspilt seg i Frankrike det siste året: Arbeiderpartiet (PS), nøkkelallierte fra demonstrasjonene i 2006, er plutselig på andre siden av bordet. President Hollande ble til og med valgt på et program som ville bryte med sentrale dogmer i den nyliberale kapitalismen. Men etter noen år med dårlige resultater og verre meningsmålinger, utnevnte han Manuel Valls til statsminister og hans allierte Emmanuel Macron til næringsminister.

Politikken ble endret i forhold til det partiet hadde lovet. Arbeiderpartiet forsøkte igjen å endre den franske arbeidslovgivningen, og resultatet ble ny motstand og bevegelsen Nuit debout. Mens Arbeiderpartiet er blitt så upopulære at Hollande ikke hadde mot nok til å søke gjenvalg, så Macron seg nødt til å stifte et eget parti før presidentvalget.

Om tragedien er komplett for det franske arbeiderpartiet – som endte helt nede på femte plass i første runde av presidentvalget – så er det kanskje farsen som venter oss når Macron mest sannsynlig vinner andre runde i presidentvalget 7. mai.

Les også

– Vi har valget mellom en liberalist og en fascist, så hva gjør man da?

Macron er et nytt navn, og bevegelsen hans En Marche (fremover på norsk) er også ny. Han er en klassisk representant for den politiske eliten i Frankrike med sine tette bånd til finansverden og bakgrunn fra eliteskolen ENA, hvor en stor del av franske toppolitikere har gått. Men politikken presenteres som noe nytt, og han hevder at han vil innføre en skandinavisk modell i Frankrike, med særlig vekt på det danske eksportbegrepet flexicurity – fleksibilitet og sikkerhet.

Dessverre ser de konkrete forslagene som følger av disse ordene ut til å ta utgangspunkt i at Frankrike allerede har security og altså trenger mer flexibility. Sentrale deler av den skandinaviske modellen – som sterke fagforeninger, sammenpresset lønnsstruktur og trepartssamarbeid – ignoreres.

Dermed tyder det meste på at den konkrete politikken er den samme som vi protesterte mot i 2006, og som franske ungdommer og aktivister igjen har protestert mot gjennom hele 2016.

Slik fortsetter de endeløse klassekampene i Frankrike, hvor stadig nye ministre søker å gjøre arbeidsmarkedet mer fleksibelt, mens ungdommer og andre kjempende fremdeles tvinges til å reise til Place de la République om de vil endre republikkens institusjoner.

• Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!