Ny giv i fransk og europeisk politikk

Det politiske jordskjelvet som mange fryktet i Frankrike – og i EU – inntraff ikke.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Søndag 7. juni var det duket for finaleomgangen i Frankrikes presidentvalg. EU-motstanderen og høyreekstremisten Marine Le Pen fra Le Front National måtte se seg grundig slått av sosial-liberaleren og EU-tilhengeren Emmanuel Macron, som endte opp med rundt 66 prosent mot Le Pens 34 prosent.

Antallet blanke stemmer var uvanlig stort (ca. 9 prosent), og sammen med lav valgdeltakelse (ca. 75 prosent), viser dette at store deler av velgerne ikke ønsket å støtte aktivt opp om noen av de to kandidatene.

Macron var inntil nylig et ganske ubeskrevet blad i fransk politikk, selv om hans to år som økonomi- og arbeidsminister i Manuel Valls sosialistregjering under president Hollande frem til august i fjor gjorde ham både kjent og beryktet, blant annet som forkjemper for et meget omstridt lovforslag om nye, mer liberale regler innenfor arbeidslivet (El Khomri-loven av 2016).

Les også

Emmanuel Macron er Frankrikes nye president

Valgkampen har trolig gjort hans politiske prosjekt klarere for folk flest, og hans valgtaktisk modige uttalelser om Frankrikes nære historie (at kolonitiden innebar en forbrytelse mot menneskeheten) og om landets kultur (at Frankrike ikke har én, men mange kulturer) har skaffet ham mange politiske fiender på høyresiden. Akkurat som hans fortid som regjeringsmedlem knyttet til den nye arbeidslivsloven, har gjort ham upopulær blant deler av venstresidens velgere.

Til tross for sin vilje til å heve seg over tradisjonelle venstre-høyre-motsetninger (og partier) i fransk politikk, er Macron svært kontroversiell. Men noe politisk jordskjelv blir det ikke nå, i hvert fall ikke når det gjelder Frankrikes utenrikspolitikk og forhold til EU.

I sine taler til franskmennene søndag kveld, understreket Macron sin vilje til å forene et splittet Frankrike og å møte sine politiske motstandere med respekt. Valget av Emmanuel Macron representerer uansett noe helt nytt både i fransk og i internasjonal politikk. Vi har å gjøre med en «self-made» topp-politiker, som i løpet av mindre enn ett år har klart å etablere en ny politisk organisasjon (ennå ikke et parti). Organisasjonen kan i valgene til nasjonalforsamling i juni faktisk få rent flertall. Noe slikt har aldri før skjedd i europeiske demokratiers historie.

Dessuten, Macrons profesjonelle bakgrunn fra finans, utdannelsen både som filosof og administrator/økonom, hans totale mangel på erfaring som folkevalgt politiker og hans brudd med sosialistpartiet og dets regjering, gjør at det ikke er bare kandidatens alder (39 år) som er uvanlig ved dette valget av ny fransk president.

Les også

Oppskrift på fransk Macron

De fjorten dagene mellom valgomgangene har vært spennende, til tross for klare meningsmålinger til Macrons fordel, men med en merkbar fremgang for Marine Le Pen. Dette helt frem til den store debatten mellom de to finalistene onsdag 3. mai.

Debatten ble av kommentatorer flest karakterisert som en skandale. Mer av en verbal slåsskamp enn en seriøs debatt, som følge av Marine Le Pens aggressivitet og løgnaktige påstander.

Tittelen «Marine Le Pens 19 løgner» preget den 5. mai et tosidig oppslag i «Le Monde», sammen med andre artikler der kandidatenes påstander i debatten ble gjennomgått og Marine Le Pens kom klart dårligst ut.

Denne oppfatningen ble for øvrig delt av de fleste seerne, 63 prosent mente at Macron var den som klarte seg best. I sin tale straks etter valgresultatet var kjent, annonserte Marine Le Pen organisasjonsmessige endringer innen sin politiske leir, og hun ser seg selv som en naturlig opposisjonsleder i årene fremover.

Lite minner om situasjonen i 2002, da Le Front National ved Marines Far, Jean-Marie Le Pen, klarte å komme videre til presidentvalgets 2. valgomgang. Han slo ut sosialistpartiets kandidat, Lionel Jospin, som de aller fleste hadde forventet skulle bli motkandidaten til den sittende presidenten Jacques Chirac.

Dette ble en politisk sjokkopplevelse for franskmenn flest, noe som skapte en knallsterk mobilisering mot Le Front National, og som førte til en overbevisende seier med over 80 prosent for Chirac. Her er vi ved den store politiske endringen og historiske kontrasten mellom 2002 og dagens situasjon.

Etter to presidentvalg (2007 og 2012) der Le Front National måtte se seg slått ut i første valgomgang, tydet alle gallupmålinger i 2017 på at FN nå ville komme til finalen, noe som også skjedde. 15 års styre av to konservative presidenter, Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy og en sosialist, François Hollande, har ikke innfridd. Frankrike har fremdeles høy arbeidsløshet, dårlig økonomi og store problemer med sosial integrering, særlig i storbyenes forsteder. Populismen både til høyre og venstre har fått en grobunn som gir de utslagene vi nå kan observere.

Det helt spesielle i dette finaleheatet var for øvrig at begge de to tradisjonelt dominerende politiske partiene, Le Parti Socialiste og det konservative Les Républicains (tidligere UMP) ble satt ut av spill i første valgomgang. Det var en helt ny situasjon i den franske 5. republikkens historie.

Macrons store utfordring blir nå valget om ny nasjonalforsamling den 11. og 18. juni. Da har den nye presidentens politiske organisasjon, «En Marche» (merk presidentens initialer i navnet) muligheter til å få rent flertall blant representantene som skal velges fra 577 enmannskretser i to valgomganger. Sannsynligvis vil han måtte finne flertallsgrunnlag i samarbeid med ett eller flere av de etablerte partiene. Både fra høyre- og venstresiden er det kommet innspill og ønsker som Macron hittil ikke har villet kommentere nærmere.

I Frankrike utnevnes statsministeren av presidenten, men regjeringsmedlemmene velges av statsministeren i samråd med presidenten. Macron har uttalt at han vil begrense antall ministre til 15, derav halvparten kvinner, og dessuten minst halvparten med annen arbeidslivserfaring enn bare fra det politiske liv.

Regjeringsutnevnelsen imøteses med spenning, og den vil nok få mye å si for valgresultatene 11. og 18. juni. Deretter vil Macron kunne gå i gang med sitt prosjekt om å få fart på EU-samarbeidet og få gjort noe innenriks med den sosiale splittelsen som bare har vokst seg større og preget landet helt siden 1970-tallet. For å lykkes, særlig innenriks, bør han snarest mulig prøve å få en god dialog med fagforeningene.

Dette har han lovet å satse på, og mye vil avhenge av om han lykkes med dette tidlig i sin 5-årige presidentperiode.