Mitt anstrengte forhold til Jan Eggum
PS: Det ble en traumatisk time, med febrilsk trykking på maskineriet.
Denne artikkelen er over syv år gammelEtter at Bob Dylan fikk Nobels litteraturpris, har mediene vært fulle av halvgamle menn som hevder at sangtekster er bedre enn lyrikk og romaner.
Sjangerdørene er åpnet, og snart får vel Jan Eggums tekster Brageprisen her hjemme. Det blir ikke med min velsignelse.
Bakgrunnen for mitt anstrengte forhold til Eggums tekster, stammer fra slutten av 90-tallet: Jeg var fersk student, og skulle levere obligatorisk statistikkoppgave. Temaet var vanskelig, og innleveringsfristen endelig. Kontorsjefen, som senere ble myndig byrådsleder, viste liten nåde med studenter som kom tuslende for sent med dårlige bortforklaringer.
En liten time før fristen stormet jeg inn i datasalen med disketten i lommen (dette var altså på 90-tallet). Nå var det bare å få printet ut regresjonsanalysen og levere i nabobygget.
Men regresjonen som kom ut av skriveren, var ikke av det matematiske slaget.
«Å ta meg med. Ta meg med. No vet eg at du fins. At du e min prins», sto det. Og så videre. Side etter side med Eggum-tekster. Noen hadde bestemt seg for å skrive ut Eggums samlede verker akkurat denne ettermiddagen, og feilsendt det til min skriver. Og trykket på «print» om igjen og om igjen.
Det ble en traumatisk time, med febrilsk trykking på maskineriet. Men Eggum var ustoppelig, og spiste opp all tid og alle papirark. I mellomtiden sto jeg fortvilet og lurte på hva kontorsjefen ville si:
«Alarmen går» eller «No e det på’an igjen»?
