Disse imponerte mest på Vill Vill Vest

Bergensartisten Sigrid gir følelsen av at noe stort er på gang, dårlig lyd ødela for Strange Hellos og svartmetallbandet Vinterbris imponerte.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Dårlig Vane får mye gratis da de inntar scenen på Klubb Kok natt til lørdag. Da de går på, har manager og DJ Girson fyrt opp publikummet til kokepunktet. Fallhøyden blir da også tilsvarende, men Loddefjord-bandet går hardt og breialt ut fra første stund. De vet hvem de er og hva som er deres sterkeste kort, og bruker det til sin fordel. Det føles aldri påtatt eller arrangert, bare ekte.

Les også

Les også: Kamelens rapport fra fengselet

Musikken er minimalistisk og seig, med klare referanser til drill-sjangeren og mørk sørstatsrap og matcher bandets hypereffektive vers perfekt. Dynamikken bandmedlemmene imellom er upåklagelig. De verbale pasningene sitter løst og de fordeler scenegulvet seg imellom på forbilledlig vis. Det er kun når de snakker direkte til publikum mellom låtene at de står noenlunde i ro; de er alltid høyt og lavt over hele scenen med en intensitet få forunt, uten at det får påvirke fremføringen.

De 30 minuttene bandet sto på scenen gikk altfor fort. Sånn går det når et band tar både musikken og publikummet sitt på alvor.

Stjerne i startgropen

Bergensartisten Sigrid innfridde på Vill Vill Vest.

Sigrid Solbakk Raabe kom fra Ålesund til Bergen for noen år siden. I bagasjen hadde hun to solide singler, utgitt på det velrennomerte Petroleum Records (Kaizers Orchestra, Aurora, Kvelertak). Det tok ikke lang tid før hun gjorde seg bemerket med sin utrykksfulle vokal og gode melodiforståelse, med sitt nye band i ryggen.

Les også

Les også: Kygo-suksessen snur familiens liv på hodet

Foran et velfylt Kvarteret tar Sigrid fort styringen. Sigrid synger lyst og lett; noen ganger er det nesten som om hele rommet rundt henne kan briste. Denne typen vokalbruk kan fort bli pregløs, men Sigrid får frem gode og viktige nyanser i stemmen sin. På scenen fremstår hun som svært fokusert. Interaksjonen med publikum er minimal, men tilstedeværelsen når hun fremfører låtene sine er smittende. Etter de første låtene blir opptredenen mer leken og utprøvende, men alltid kledelig beskjeden.

Sigrid fremstår som en svært salgbar artist. Hun har fengende melodier, men komposisjonene er smartere enn de egentlig trenger å være for å slå an. Diskodrivet gir låtene høyere puls og som så mange andre norske artister nå har musikken hennes et nordisk, nesten kjølig preg. Musikalsk sett favner hun bredt, kanskje litt for bredt.

Les også

Les også: Musikkens momentum: Det er nå vi må satse

For selv om hun har mange imponerende kvaliteter som artist, er det ennå vanskelig å få øye på det ene elementet som gjør at hun virkelig skiller seg ut i mengden. Etter opptredenen hennes denne kvelden er nok det bare et spørsmål om tid.

For bransjefestivalen Vill Vill Vest er det særlig viktig for festivalen å løfte norske undergrunnsartister opp og frem, spesielt nå som Bylarm har begynt å fokusere mer på etablerte, europeiske artister. Forhåpentligvis var det noen blant de mange bransjefolkene i salen som bet seg merke i Sigrid - store deler av det internasjonale teamet rundt Aurora var blant annet tilstede. Spørsmålet om de ikke allerede hadde gjort dette.

Med dette fundamentet fortjener hun absolutt deres oppmerksomhet.

Ekte popsmerte

Bergenske Hage har kommet langt på kort tid. Det er det flere gode grunner til.

Noen ganger går alt veldig fort. Hage består av Vilde Hartveit Kolltveit (gitar, vokal) og Veronika Heilund (synth, vokal) gikk begge ut fra videregående skole i fjor, men har allerede rukket å etablere seg som et band det er verdt å følge med på.

Bandet ble startet på tampen av 2014 og i juni 2015 ga de ut sin første singel, «The Taste», på Diamond Club, en underavdeling av det bergenske plateselskapet og artistutviklingsselskapet Brilliance. Siden da har de spilt på festivaler som Klubbøya, Slottsfjell, Pstereo og Bergenfest. I løpet av høsten gir de ut sin første fullengder og det er under tre måneder siden bandet spilte sin første konsert hvor de selv sto øverst på plakaten.

Les også

Les også: 18-åringen fra Fana knuser alle norske rekorder

Hage har ennå et stykke igjen å gå. En del av materialet fremstår som relativt uferdig og det spriker tidvis i litt for mange retninger på en og samme gang. Særlig de mest poppete låtene fremstår som en anelse uforløste; de har et godt fundament, men mangler ennå det lille ekstra som gjør at de fester seg. Heldigvis handler ikke det å lage god popmusikk om å skrive avanserte låter. Det trenger slettes ikke være perfekt gjennomført heller; det viktigste er at man har en god melodi som folk husker, en tekst som på ett eller annet vis resonnerer hos lytteren og en evne til å formidle en følelse gjennom både opptreden og produksjon. Hage har mye av dette, i tillegg til en markant tilstedeværelse på scenen som gjør at man ikke kan la være å låne dem øre. Det er kanskje den viktigste egenskapen et ferskt band trenger.

Innimellom slår det virkelig gnister. Særlig på de siste låtene av den 30 minutter lange konserten viser bandet seg fra sin beste side. Arrangementene, harmoniene og de sparsommelige effektene går opp i en høyere enhet hvor tekster, musikk og fremføring smeltet sammen til en gjennomført, ektefølt popdrøm. Da er det fint å ha Hage.

Støy til besvær

Dårlig lyd ødela for bergenske Strange Hellos da de spilte på Vill Vill Vest.

Bergens musikkmiljø har koblinger på kryss og tvers. I sommer konsertdebuterte den nyeste konstellasjonen av allerede etablerte musikere på selveste Øyafestivalen; studioprosjektet Strange Hellos (The Megaphonic Thrift, Casiokids, O. Martin, Great News) har blomstret opp som et av de fineste norske powerpop-bandene på ganske mange år.

Bandets potente, sommervarme melodier er krydret med en kledelig dose støy som tilfører de nesten naivistiske låtene skarpere kanter og kledelige kontraster. Dessverre var lyden temmelig grøtete, noe som gjorde at de fine detaljene og teksturene i Strange Hellos' lydbilde druknet. Bandets ellers så oppløftende, atmosfæriske pop ble omgjort til en tidvis ugjennomtrengelig grøt av lyd, uansett hvor i lokalet man sto. Heldigvis jobbet bandet beinhardt for å forføre publikum, noe de også klarte.

Iskalde grøss

Det er lett å bli bergtatt av Vinterbris' melodiske svartmetall.

Det var et glissent Garage som tok imot bergenske Vinterbris fredag kveld. Bandet ble dannet i 2008 og har rukket å gi ut to album uten å få det store gjennombruddet, men det skyldes ikke kvaliteten på musikken eller fremførelsen. Vinterbris kan neppe anklages for å sprenge sjangergrensene, men deres melodiske svartmetall holder likevel et imponerende høyt nivå.

Fra scenen tømmer bandet iskalde gysere av riff og melodilinjer over et heseblesende trommekjør, i tradisjonen etter Immortal og Primordial. Arrangementene er massive, lodne, ærlige og effektive; det hele er blottet for all unødvendig staffasje. I stedet stoler bandet fullt og helt på melodienes egen kraft. Musikalsk sett er Vinterbris et temmelig konservativt band, men gjennomføringen og melodiforståelsen veier så til de grader opp for dette.