Tinnitus-fabrikken
Denne artikkelen er over syv år gammelNår det blir helt stille rundt meg, kan jeg tydelig høre en skingrende summing i ørene, som støyen fra en eldgammel datamaskin. Det bildet kan man jo vitse med til Fløyen faller, men for meg er det ren godlyd.
Summingen har jeg trolig fått med meg videre i livet fra altfor mange besøk i kjelleren på Garage for mange år siden, da rock var rock, og ikke laget av plast.
Lyden er en strøm av gode minner, fra steder der jeg tilbrakte mine mest opplyste musikalske øyeblikk, der hjerteslag og slagverk gikk opp i en høyere enhet. Mens høyrehånd spilte luftgitar, og hjernen sang med.
Garage er som en vrang og kul kompis, innadvendt og uberegnelig, men desto viktigere å gjøre til lags.
Slike steder har sjel, nettopp fordi tusenvis av gjester har lagt igjen en liten del av sjelen sin der gjennom de siste 25 årene. Veggene griner, miksepulten sutrer, scenen er lav og hårfestet høyt og lyden like brutalt skranglete som alltid.
DUGNAD FOR ROCKEKLUBB: Festival og samleplate skal få Garage på rett kjøl.
Garage gjorde unna syv dager med støttekonserter søndag kveld. Programmet var fullt av musikere og band som syns stedet er verneverdig.
For alle oss som har en kjærlighetshistorie med Garage var støttekonsertene fine, men også vemodige.
Her har vi stått og overdøvet tunge riff med kjeklingen vår. Vi har snakket om Sartre, Bowie og Jan Eggum, og innlatt oss på meningsløse diskusjoner om elgitarens uunngåelige død. (Den lever. Jeg vant.)
Her har jeg hørt Townes van Zandt, Dave Alvin, Paladins, Motorpsycho, Pogo Pops, Radiofantomene, ElRegn, Butterfly Garden, Chocolate Overdose, Pompel & The (Evige) Pilts, ravende utagerende Barbie Bones, blant andre.
Og noen av disse fjesene så jeg igjen på støttekonsertene. Der var eminente Viggo Krüger fra Pogo Pops på sliten Fender med det helsebringende bandet Festplassen. Til overmål med Martin Smith-Sivertsen fra Alzheimer/Silverspurs og Høyrebyrådet, hardt arbeidende bak trommene. Pluss Roar Ruus Finsås fra Radiofantomene på bass. For et A-lag.
Og så spilte Butterfly Garden den vondtvakre «Morphine», akkurat så deilig som i 1994 og der omkring. Tårene tok oss.
ILLE UTE: Garage risikerer å måtte stenge dørene.
Det er selvfølgelig talende at støttekonsertprogrammet var fylt med navn fra 1990- og tidlig 2000-tall. Garage har vært hjem for den dunkle rocken, og dermed også virket ekskluderende på et musikkliv og en generasjon som de siste årene er betydelig mer rosa i kantene.
Velstanden og teknologien har de siste tiårene skapt et par generasjoner med konsumbevisste enlåtssurfere: Yngre mennesker som syns støy er plagsomt og musikk kun er til for moro skyld.
Garage er ikke for Kygo-menigheten, Garage er ikke for plettfri lyd, designerdress og tropical house. Garage har først og fremst vært rause med dem med knedyp gitar og hjertet i hånden, de som har «noe å få ut», som det heter.
Å snu ryggen til rotløsheten og raseriet vil være døden for Garage. Musikk skal ha mening, kjønnshår og svettemerker, det ligger i Garages DNA.
Garage er en kulturinstitusjon, og fortjener kanskje en støttekonsert i ny og ne.
Kanskje klubben kan overleve til neste børskrakk, boligkrakk og rentesjokk, når folket får behov for stri rock’n’roll, motkonjunkturs gladpunk og sveiseblind tungmetall for å komme i humør igjen.
Det virker. Tro meg.
