Hun har gjort vågale valg i sin første roman

ANMELDELSE: Det er et dristig, om enn ikke veldig originalt, fortellergrep Lajla E. Lorentzen har valgt i sin debutbok, når hun forteller historien om den litt enkle Bjørn i en repeterende og forvirret jeg-monolog.

Ikke hele bildet Mange forfattere har valgt liknende fortellerstemmer, blant annet Sunniva Axelsen i debuten «Følge meg alle mine dager» der en senil dame er jeg-personen.

I Lorentzens roman er hovedpersonen riktignok ikke dement, men hans manglende evne til selvinnsikt og stadig kvernende tenkning på det samme gjør at leseren hele tida må lappe sammen et større bilde av situasjonen enn det han selv forteller.

Arbeiderpartiets sterke kvinner  Hovedpersonen har også en rekke likheter med Elling, de har til og med begge et oppheng på Arbeiderpartiet, men det er Gerd-Liv Valla, ikke Gro, som får Bjørns oppmerksomhet. Bjørn har vært ingeniør, nå er han pensjonert og bedriver dagene med å snekre på huset sitt. Når niesa forteller at de skal bygge garasje blir han derfor svært engasjert, alt for engasjert, skjønner leseren: «Jeg skal ikke klage, jeg er ikke blant de mest ensomme, jeg var hos niesa i flere uker i sommer, jeg satt i husveggen på en hagestol, hver dag satt jeg der i mårralyset, noen ganger i sol og andre ganger i regn.»