Ja til familievikar

Som barn opplevde jeg to ganger at min mor ble alvorlig kreftsyk. Fordi hun mesteparten av tiden var alene med oss barna, ble hverdagen tøff. Første gang kom redningen i husmorvikar Marit. Hun kom hjem til oss flere ettermiddager i uken, vasket huset og laget middag til vi kom hjem fra barnehagen og skolen.

Den andre gangen kreften kom, var ordningen nedlagt. Kommunen stilte likevel opp, men denne gangen var tilbudet renhold to timer i uka. Det gjorde kreften langt vanskeligere å takle, for hele vår lille familie.

Forrige uke foreslo SV i Nord-Trøndelag å hente tilbake husmorvikaren. Ordningen nådde et høydepunkt midt 60-tallet, da omkring 50.000 familier årlig fikk hjelp. Det var en erstatning av husmorens arbeid i krisesituasjoner, spesielt i barnefamilier når husmoren var syk. Etter hvert som det moderne samfunnet flyttet kvinner fra kjøkkenbenk til arbeidsliv, og ordninger som barnehager og fødselspermisjoner ble utvidet, ble husmorvikarordningen redusert. I 1980 ble den i all hovedsak avviklet.

Heidi Nordby Lunde fra Høyre er blant dem som har sablet ned forslaget fra SV nesten før det var lagt fram. På sin blogg skriver hun at «Høyres arbeid med å gjenopprette et robust, velfungerende patriarki får uventet drahjelp av SV. Her trodde vi at vi kunne snike oss på retro-trenden ved feie likestilling ut bakdøra, sende kvinner tilbake til kjøkkenbenken, for så å høste all ære for å gjøre 2014 til det nye 1954. Men nei da. SV er tilbake som populistisk parti og vil ha sin del av kaka».