Romantikkens sirkusmanesje

Noen typer allmenn forferdelse er evige. Over påtrengende seksualitet, over ungdommens råskap, over kombinasjonen av de to. Andre har kort holdbarhetsdato. Smaken av noe gammelt slår fort inn. Bestyrtelsen over reality-tv som sådan er en slik en. Den nådde zenith med premierene på «Robinson-ekspedisjonen» i 1999 og «Big Brother» i 2001, for å vende tilbake i korte blaff i forbindelse med «Extreme Makeover» i 2004 og «Slankekrigen» i 2005.

Siden den gang har sånt forstummet. Kritikken gikk i stor grad ut på at det i seg selv var umoralsk å lage tv av mennesker som utleverer seg selv, og inntok en beskyttende holdning overfor intetanende deltagere. Den fikk stadig mindre slagkraft ettersom det viste seg at tusenvis av nordmenn syntes utlevering-mot-oppmerksomhet var en helt grei byttehandel, og det etablerte seg typer og forventninger som de mer enn gjerne spilte bevisst på.

Det måtte amerikanere til for å lage en virkelig skarp realitysatire, én som går langt videre enn den gjespende påpekningen at reality-tv fører med seg et og annet moralsk dilemma.

Tv2 var raskt ute med å plukke opp «UnREAL», en av sommerens mest omtalte nye dramaserier i USA, og denne uken ble første episode sendt på Tv2 Bliss. «UnREAL» handler om produsentene bak en populær gifteknivserie. Serien i serien er en blåkopi av «The Bachelor», men har fått et flortynt vi-vil-ikke-bli-saksøkt-filter som innebærer en ny tittel og marginalt forskjellige utvelgelsesritualer.