Det er påske. Det er oppstandelse, det er vår, og det er tid for lesing. For meg er påsken lesehøytid nr. 1. Og i god høytidsånd har jeg skrevet et lite kjærlighetsbrev til et sted for andakt, uavhengig av trosretning. Jeg snakker selvfølgelig om biblioteket.
Åh, folkebiblioteket. Jeg trenger ikke ha en grunn til å besøke deg. Jeg kan bare være her. Jeg kan stå i lånekø sammen med ni år gamle hijabjenter som låner hvert sitt tårn med lettlestbøker. Jeg kan spionere på storebror og lillebror som staver seg gjennom en engelskspråklig Supermann-tegneserie sammen og hviske-diskuterer hva ordet «eventually» betyr. Jeg kan se aspirerende kulturmenn hale ut en stabel med Hemningway, Solstad og Sæterbakken. Jeg kan smile til andre nervøse gravide som blar gjennom Gro Nylanders Mamma for første gang. Jeg kan se en forfatter jeg kjenner ni-lese Atle Kittangs artikkel i Moderne litteraturteori mens sidemannen hennes leser Veien til førerkortet. Reflekvestkledde barnehagebarn ligger strødd utover gulvet mens de blar i pekebøker. Fire ti år gamle gutter står og vibrerer foran tegneseriehylla. Vi er sammen her. Vi er asosiale her. Vi er omringet av kulturen her. Ingen må kjøpe noe. Det er velsignet.
Jeg er oppdratt bibliofilt. «Hvilken barnehage er det du jobber for igjen?» spurte bibliotekaren moren min. «Å nei, disse er bare til oss!» sa mamma og fylte opp tre bæreposer med bøker til søstrene mine og meg. Foreldrene mine pleide å ta med seg tilhengeren på bibliotekutsalg for å forsikre seg om at ingen bøker ble kastet. Forholdet deres til lesing var som min venn maratonløperens forhold til mat. Når han blir spurt om hva slags kosthold han har, svarer han alltid: «Jeg spiser mye.» Det er foreldrene mines forhold til litteraturen, også: Det er det samme hva du leser, så lenge du leser alt. Ibsen, Irving, Fantomet.
Kulturlivet er i skvis: Vi drukner i litteraturhus, litteraturfestivaler og bokbad. Alle forlagene har podcaster, glansede magasiner og artig kontoer på Instagram. Samtidig blir det færre bokanmeldelser i avisene. I fjor ble Kristine Næss nominert til Nordisk råds litteraturpris etter halvannen avisomtale. Aftenposten skrev om boka hennes først etter nominasjonen. Bibliotekene dekker opp for kuttet i kulturstoffet. De stiller ut debutanter, mens både analoge og digitale bokhandlere har bestselgerlisten som hovednavigasjon.
Det er naivt å tro at fremtidens litteraturformidling vil gjøres av dataprogrammer. La meg fortelle en historie om Amazons bestselger-lister. En fyr som ville demonstrere hvor sårbare de er for manipulering, ga ut en tre siders bok med stygge mobilbilder av foten sin på eget forlag. Tittel? My foot. Han la den til salg på Amazon i en kategori med få bøker i fra før av, og fikk fem-seks venner til å kjøpe den for en dollar. Vips, så stod det «Nr. 1. Bestseller» bak navnet på boka, og den ble automatisk markedsført. Vi trenger ikke bibliotekarene mindre fordi vi «alt finnes på nett»: Vi trenger dem mer.
Jeg har jobbet med digitalisering i snart ti år. Jeg har vært aktiv ebok-entusiast i offentligheten lenge. Mange tror at det gjør at jeg er mot papirbøker. Det stemmer ikke. Jeg har villet ha bedre ebok-løsninger på norsk av samme grunn som at foreldrene mine hentet bøker med tilhenger: For å kunne lese enda mer.
Papirbøker er nesten perfekt teknologi. Ingen bruksanvisning, ingen oppdateringer, ikke noe ekstrautstyr. De tåler sand og vann bedre enn iPaden din og de lagrer ikke noe persondata om deg. Det er bare det at de er vanskeligere å distribuere enn digitale filer. For øyeblikket er nettopp biblioteket den beste distribusjonskanalen for analoge bøker i Norge. Min lokale bokhandel tar inn ett stusselig eksemplar av de nye, norske utgivelsene. Når de samme utgivelsene får en kvart anmeldelse hver, noen ganger nesten et år etter at de kom ut, er det mer sannsynlig at du finner boka på Deichmann enn på Ark.
Så jeg går mellom hyllene på Deichmann og er full av varme biblioteksfølelser. For tenk at det finnes kommunale tjenester jeg blir glad av å bruke! Jeg er i dyp takknemlingshetgjeld til NAV. De fikser foreldrepengene mine. De refunderte den kjipe visdomstann-operasjonen jeg måtte ha. Men de oppfører seg som en dement og irritabel slektning som på toppen av det hele har makt over livet ditt.
Biblioteket er det omvendte av NAV: Et tempel av et tilbud der ingen trenger å ha noe behov eller begrunnelse, fritt for skjemaer og tiltak. De trenger ikke klarspråk her. De har hylle på hylle med godt språk isteden.
