Barna som blir usynlige tall i statistikken

Det er disse barna som blir beskrevet som klassens klovn, som blir stemplet som et samfunns byrde. De barna som ser på livet som en evig lang mørk tunnel fylt med vonde opplevelser og skuffelser. De barna som blir omsorgspersoner for seg selv, yngre søsken og i noen tilfeller foreldre også. De barna som etter gjentatte sterke traumatiske påkjenninger har slått av tankehjernen og er i konstant beredskap om en mulig fare. De elevene som gang på gang har erfart å bli ydmyket, skuffet og krenket av de voksne som egentlig skal lære dem om livets fineste sider. Om foreldres ubetinget kjærlighet, om varme og om medmenneskelighet.

Jeg forstår at det er vanskelig å ha den eleven i klassen, han som brøler som en bjørn, som ødelegger for sine medelever, han som andre foreldre klager på, hun som har en ordbruk som får din ryggmarg til å fryse. Han som kaster alt han kommer borti og responderer din varme med avsky. Han som løper sin vei hver gang du stiller krav, hun som strever fordi hun ikke er på likt faglig nivå som sine klassekamerater. Han som trer en maske over seg og blir en skummel skapning og skremmer sine medelever. Hun som er så stille at en knapt legger merke til henne i klasserommet. Hun som skvetter av minste lyd og alltid er vaktsom. Hun som du ofte strever med å få tilbake til klassen. Han som er på skolen men sjelden i klasserommet, han som lever i en urolig kropp.