Ikke engang Høyre ser ut til å ha et hjerte for Nationaltheatret

«Høyre forandrer for å bevare. Vi skal ta vare på kulturarven og slippe nye krefter til», sier kulturministeren. Det vil si, hun sier det ikke, hun skriver det – som moderne statsråder gjerne gjør – på Facebook. Det skal sies at denne statusoppdateringen fikk atskillig færre likes og delinger enn den hun skrev lillejulaften, den om Kvikk Lunsj, brunost og norskhet. Man får liksom høyere puls når en bunadskledd minister oppfordrer oss til å være «stolt av det norske!», med utropstegn, enn når hun sier at hun skal ta vare på kulturarven for oss.

Det er mye man ikke kan være skuffet over at denne regjeringen gjør. Skatteletter for de rike, for eksempel. Det er tross alt sånne ting de ble valgt for å gjøre. Men i den grad en som meg kan snakke om skuffelse, i den forstand at jeg hadde forventet mer av Høyre, er det på den klassiske kulturens vegne. Om partiet og jeg er delt i synet på kapitalister, fordelingspolitikk og menn med silketørklær i brystlommen, er vi – trodde jeg – i hvert fall enige om betydningen av kunst, dannelse og kulturhistorie.

Kall meg fordomsfull, men jeg har alltid tenkt at Høyre var den fremste garantisten for å ta vare på ting som er verdt å ta vare på, så lenge det ikke er for modernistisk. I så måte er det skandaløst, men ikke overraskende at kommunalministeren ikke gjenkjenner brutalismen i Y-blokka som bevaringsverdig. Men når ikke engang Høyre ser ut til å ha et hjerte for Nationaltheatret, da er det nærliggende å tenke at det ikke finnes håp.