(Dagbladet): - Først da jeg var i tenåra, på 1970-tallet, ble homofili definert som noe annet enn ondskap på Island. Dessuten var jeg David Bowie-fan. Vår generasjon skylder den mannen mye. Han lærte oss at det ikke var en selvfølge at alle er heterofile, sier Sjón.
Mannen som er døpt Sigurjón Birgir Sigurðsson, og som tok kunstnernavnet Sjón da ha ga ut sin første lyrikksamling som femtenåring, er på telefon fra Reykjavik.
Han forbereder Norges-besøk. I morgen skal han holde hovedforedraget på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Fredag vil han overlevere manus til kunstprosjektet Framtidsbiblioteket, og hans siste roman «Månestein – Gutten som aldri fantes», lanseres på norsk.
Aids og spanskesyken
Det er her homofilien kommer inn i bildet. I romanen settes vi tilbake til et Reykjavik i 1918. Den foreldreløse unggutten Máni Steinn lever på kanten av samfunnet, og søker styrke i kinofilmen. Så kommer spanskesyken til byen, og dreper og ødelegger.
- Jeg er glad jeg fant en historie å skrive som kunne feire hvordan de homofiles rettigheter på Island har forandret seg i løpet av hundre år. Jeg vokste opp med homofile skolekamerater, deres historier var ikke alltid lykkelige.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.