Da jeg kom til Norge i 1973 var innvandringen så lav at vi knapt synes på statistikken til Statistisk sentralbyrå. Den gangen kom det rundt 5000 av oss i året. De fleste var unge menn som kom for å jobbe, mange var ektefeller og barn som fulgte etter, og noen av oss var adoptivbarn som skulle få nye familier.
Den gangen var det så få av oss, at jeg fortsatt husker første gang jeg møtte en annen jente fra Korea. Jeg ble rasende. Her har man fått høre at man er «helt spesiell», at de andre bare er misunnelige fordi jeg har så enestående fin hud og blankt hår, og så viser det seg altså at det er flere av oss. Det gjorde selvfølgelig ikke saken bedre at den andre jenta hadde en hvit kaninlue med pomponger nederst på snørene, dype smilehull og en rød kåpe som sto ut når hun svingte på seg.
Da jeg flyttet til Oslo på 80-tallet, og begynte på en skole med svært høy andel innvandrerbarn, oppdaget jeg fort at det var forskjell på å være adoptivbarn og å være tokulturell. Jeg oppdaget også at det var forskjell på om barna var innvandret fra Tyrkia, Syria, Pakistan, Kina eller land vi egentlig aldri fikk helt klarhet i, siden to av jentene aldri snakket med oss. Og at elevene spredte seg ut over et register av dovne, morsomme, pliktoppfyllende og uoppdragne – uavhengig av hvor de kom fram.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.