Puppene mine og jeg har jammen fått en ny relasjon etter at jeg ble mor i fjor. Da babyen var et par uker gammel, satt jeg med de dvaske og massive melkemaskinene mine ute i friluft i Sofienbergparken. Ungen hadde sovnet oppå puppen, og jeg hadde ikke tenkt å vekke ham av påkledningsgrunner.
Og mens jeg satt der, husket jeg plutselig at det hadde vært masse ståhei etter at Sofie Elise hadde vist puppene på Vixen Blog Awards. Det virket absurd fra inne i ammetåka, som en rar drøm. Det betyr ikke at puppene mine og jeg alltid har hatt et like avslappet forhold.
Da jeg var tenåring, var puppene mine den delen av kroppen jeg helst ville forandre på. For å sitere ei jente jeg gikk på ungdomsskolen med: «Jeg har eplepupp. Ida har mer … banan?» «Test om du har hengepupp!», skrev jentebladene. Testen besto i å putte en blyant under puppen og se hvor lang tid det tok før den falt ned. Hos meg falt den aldri ned. Det viste seg likevel at jeg kunne bruke dem til å holde fast en notatbok, også.
Nei, puppene mine var beryktede i jentegarderoben. Jeg husker med gru at jeg fant en klasseliste der noen hadde strøket ut navnet mitt og skrevet «Vera Slengpætt» isteden. Nå har jeg tatt økenavnet tilbake. «Hva? Klarer du å amme babyen mens han sitter i bilsetet?» «Selvfølgelig. Man har da slengpætt.» (Slengpætt uttales best med Fredrikstad-tonefall på æ-en.) Det var en prosess for meg og slengpætten å komme dit, likevel. Jeg var ikke komfortabel med å blotte puppen min for venner og familie til å begynne med.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.