Anmeldelse Film De første skal bli de siste

Pjuskete gangstere i storslagne omgivelser

«De første skal bli de siste» er verst når det småkjekles og best når Jesus dukker opp.

TRAILER: "De første skal bli de siste"Vis mer Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

FILM: Er verden i ferd med å falle sammen? Det er ikke godt å si bestandig. Willy (David Murgia) og Esther (Aurore Broutin) er overbevist om at undergangen er nær. Det spede, storøyde kjæresteparet, med hver sin mentale begrensning som får dem til å framstå nesten som barn, er på en forfjamset vandring gjennom et nordfransk landskap for å finne Esthers datter før det hele bryter sammen. Murgia og Broutin spiller nydelig. Og regissør og manusforfatter Bouli Lanners bygger med omhu opp omgivelsene rundt dem; massive, øde betongkonstruksjoner som skaper en følelse av forlatt sivilisasjon. Paret møter en mager mann med helskjegg som presenterer seg som Jesus, og de bibelske strengene dirrer like høylytt som gresshoppegnisset fra veikanten.

Statueansikter

Det er grimete og elegant. Men så finnes nok undergangen mest i samtalene mellom Esther og Willy likevel. De mer voksne skikkelsene i filmen kjenner ikke til noe sånt, de er alminnelige smågangstere i en slags moderne western, der sentralmakten ikke synes å eksistere og uoverensstemmelser ordnes gjennom blodige oppgjør langs landeveien.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.