Småforlagene sørget for kvalitetskrimmen til påske. De store leter bare etter en ny Nesbø

«De kunne like gjerne skrevet baksiden på en suppepose», fastslo Dagbladets krimanmelder Ingvar Ambjørnsen i et NRK-intervju i 2011. Der langet han ut mot de store norske forlagene som forer oss med dårlig og lite gjennomarbeidet krim. Dette av frykt for å gå glipp av en ny Jo Nesbø. Mye tyder på at den frykten gjør at de går glipp av den virkelig gode kriminallitteraturen.

Nordiske krimromaners internasjonale suksess har sine slagsider. Allerede i 2007 raste debatten i Sverige. Der rykket svenske anmeldere ut mot det elendige litterære nivået på svensk krim.

Verst gikk det utover «femikrimmen» til Liza Marklund og Camilla Läckberg. Jyllands-Postens anmelder fulgte opp, og omtalte bøkene som «dameblad i bokform, tilsatt et mord». For ikke å framstå som kjønnsfascist, langet han også ut mot bestselgerfenomenet Stieg Larsson.

Salgstall er ikke det samme som god litteratur, fastslo han. Jobben vår er å anmelde kvalitet, ikke kvantitet. Det falt Hanne Kristin Rohde tungt for brystet, da hun for noen år siden gjøv løs mot anmelderiet i en Aftenposten-kronikk. Hun påsto at det vi gav terningkast seks, ofte kjedet henne. Mens hun hadde store kunstopplevelser med det vi kalte middelmådig.