Den unge mannen og den hellige boka
I Kristen-Norge er det mange som er opptatt av forskjellene på islam og kristendommen, og forskjellene på muslimer og kristne.
Det er et par uker siden. Jeg satt i et forsamlingslokale i Bergen, og hørte på en ung mann som holdt en glødende preken. Rundt meg satt en flokk med unge mennesker, fra midt i tenårene til slutten av 20-årene. De lyttet andektig til det den unge mannen sa.
«Du må åpne den hellige boka. Hver dag! Hvilke unnskyldninger har du for å la være? Hva kan være viktigere enn å høre Gud tale til deg?»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De som satt rundt meg mumlet, og nikket.
«Du må lese teksten. La den virke i deg. Da vil du skjønne hva Gud vil deg. Du vil se at du kan komme deg gjennom det som er vanskelig. Du vil se at alltid, uansett, så er Gud der for deg».
Igjen nikket folk. Jeg kunne se at noen av de jeg hadde rundt meg måtte svelge.
«Men det er ikke bare trøst å få i boka. Vi får også rettledning. Og det kan være vondt. Vi vil jo gjerne gjemme bort det vi gjør som er feil, ikke sant. Vi later som, vi prøver å gjemme det unna. Men Gud ser alt. Han ser rett inn i hjertet ditt.»
Den unge mannen som holdt prekenen så granskende på oss. Jeg kjente også blikket hans hvile på meg.
«Men når vi leser i den hellige boka, så får vi klarhet. Vi kjenner det i oss, hva som er rett. Og det er derfor vi må lese. For å få trøst, men også for å få veiledning.»
Folk rundt meg hvisket ting til hverandre. Det virket som budskapet gikk hjem.
«Og hva er det Gud ønsker, som han minner oss på når vi leser?»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Folk tenkte.
«Selvfølgelig, alt det vi vet … å be, å gi til de fattige … men også noe mer. Å se de som er rundt oss. Å huske på at vi skal være gode mennesker. Det er det Gud ber oss om gjennom skriften. Vi må rett og slett åpne våre hjerter og la ham tale til oss».
Jeg tipper at mange av Dagens lesere har hørt lignende prekener tidligere. Selv har jeg hørt mange av dem – på gudstjenester, på møter, på kristne leirer. Men var jeg på et kristent møte denne gangen? Nei, faktisk ikke.
Jeg var i en moské i Bergen, i egenskap av å være forsker. Moskéens ungdomsforening hadde invitert til et møte i forkant av muslimenes fastemåned,Ramadan. Temaet var å åpne seg for Allahs vilje. Å lese iKoranen, og å la seg utfordre av det som sto der.
Det slo meg underveis i prekenen hvor likt det var, det jeg hørte, hvor mye det liknet på vekkelsestalene jeg hørte på møtene jeg var på i min ungdom.
Alt var der: Oppfordringen til å lese skriften, oppfordringen til å søke Gud, oppfordringen til å åpne sitt hjerte. Formaningene om å leve rett, sammen med forsikringene om at det var trøst og støtte å finne, var også noe jeg syntes jeg hadde hørt så mange ganger før.
Bare at denne gangen var det ikke en prest eller predikant som sto der, men en ung muslimsk mann i kaftan, som snakket norsk med tydelig utenlandsk aksent.
I Kristen-Norge er det mange som er opptatt av forskjellene på islam og kristendommen, og forskjellene på muslimer og kristne. Det er ikke tvil om at de forskjellene er der.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Trosinnholdet er forskjellig. Idéene om hva som gjør at man blir frelst er ulike. Også det praktiske livet som troende i hverdagen her i Norge er forskjellig: Der moderne kristne ikke har så alt for mange klare regler å følge i hverdagen, har de praktiserende muslimene mange regler de må forholde seg til.
Likevel tror jeg ikke det er så dumt å huske på det som forener oss også. Ikke for å late som om vi egentlig er like. Men rett og slett fordi vi lever sammen i dette samfunnet, muslimer og kristne, enten vi vil eller ikke. Det er ikke noe vi kommer utenom. Da hjelper det å forstå hverandre.
Denne måneden er det ramadan, muslimenes hellige fastemåned. Omtrent alle muslimer jeg kjenner gleder seg stort til ramadan på forhånd, på tross av utfordringene fasten bringer med seg.
De opplever at det er en måned der de kommer nærmere det hellige, og der de kommer nærmere menneskene rundt seg som de er glad i.
Ønsket om å bli et bedre menneske, komme nærmere Gud, gjøre rett mot de man har rundt seg … finner man ofte på bedehuset og i kirka. Men man kan også gjenfinne det i moskéen.
