Noen religion blir Islam aldri
Islam er ingen religion, men påberoper seg religiøs autoritet. Konfusianisme er heller ingen religion, men den påberoper seg da heller ikke noen hellig bekjennelse. Deri ligger en vesentlig og åpenbar forskjell.
Begge de to høyst ulike filosofisk-ideologiske retninger – den ene med opprinnelse i det nordligeKina – og den andre med utspring i det gamleArabia – bygger på en etisk og moralsk plattform. Den lærde Kon Fu Tse (Konfucius, 551 f.Kr – 479 f. Kr) ønsket å oppdra folket til gode samfunnsborgere gjennom moralske lover og respekt for slekten (forfedrene), de eldre i familien – og for de styrende i landet (autoritetene).
Muhammad ibn Abd-Allah– «den lovpriste» – (570–632) – utformet sin moral i datidens Medina, en oase i ørkenen, hvor innbyggere og reisende beduiner og andre handelsfolk lett henfalt til misbruk av lett tilgjengelig alkohol og andre uhumskheter. Profetens mange påbud – i og utenforKoranen – viste hans egen dobbelthet til fulle. Hans umoralske, pedofile tilbøyeligheter beviste han på egen hånd, blant annet gjennom sitt barneekteskap. Og Muhammeds tallrike og vellykkede krigstokt i Arabia, som offisielt skulle utbre den gode «religion», kan i vår tid lede tanken hen på motsetningen til den kristne religion og de ti bud i Luthers katekisme, og da ganske påfallende det femte av dem: «Du skal ikke slå i hjel!» De kristne korsfarere på 1000-tallet fulgte fire hundre år etter Muhammed!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Studerer man de mer apologetiske beretningene fra første halvdel av 600-tallet etter Kristus, fremstår Muhammed som en «god mann». I 622 hadde han sikret seg lojalitet blant Medina-oasens agrare innbyggere. På en månelys kveld samlet han sine lojale medflyktninger oppe i høydene i Mina-dalen ved Aqaba. Det dreide seg om et åttitalls flyktninger fra Mekka, folk som på grunn av Muhammeds forkynnelse var drevet ut av den hellige by.
Hans flokk var hans. De sverget sin troskapsed til profeten. Og i Mina-dalen var det også at Muhammed svarte dem denne månelyse aften: «Jeg er deres og dere er min! Den dere fører krig mot, fører også jeg krig mot. Den dere inngår fredspakt med, inngår også jeg fred med.» Dermed var det muslimske samfunn født.
Men det var intet religiøst samfunn. På samme vis som Konfucius i Kina hadde Mohammed skapt en ideologi, en filosofisk versjon som imøtekom samtidens religiøse lengsler. Men den var – som i Kina over tusen år tidligere – tilpasset datidens behov for å styre og oppdra folkemassene. Konfucius på sin side greide på mesterlig vis å tilpasse sine læresetninger til den religion som fantes, og som hadde stor innflytelse i samtiden, nemlig taoismen (etter Laozi, også kalt Lao-tze, cirka 500 f.Kr.).
Det var Laozi som utformet læresetningene under navnet «Den sanne livets vei», en lære som av Konfucius ble godtatt som sekulære og altså ikke religiøse påbud. De ble derfor delvis innarbeidet i Konfucius’ skrifter.
Muhammed, som senere skulle hudflette all «blasfemi», utnyttet på lignende vis Bibelens lære og kristendommens grunnlegger, Jesus («Isa»), for alt hva han var verd. Moses og Abraham var hans store forbilder, og Jesus var «Allahs profet». Men treenigheten ble ifølge Koranen en umulighet. Man trodde altså på Jesus som «profet», men Muhammed «besluttet» at han ikke var Guds sønn. Med hvilken autoritet «besluttet» han dette?
LES:Med muslimene i våre hjerter
Etter islamsk lære og muslimske forestillinger er Isa en slags messias, profet og Allahs budbringer. Denne tilsnikelsen innen ideologien islam betyr at den hellige Jesus, som lærer oss ren, sann menneskekjærlighet, omfavnes av den voldspregede og til dels brutale underkastelses-ideologien islam, som i andre sammenhenger preker om blasfemi og dømmer mennesker til døden for dette.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
At Koranen omtaler Isa som «deres» profet og Allahs budbringer er dermed blasfemi i høyeste potens og burde (muligens) straffes i henhold til muslimenes egen lære. Muhammed omfavnet navnet Jesus, menneskekjærlighetens fremste talsmann, innenfor en verden av pedofili og drap – i en voldsfære hvor Jesus aldri har hørt hjemme. Dette er blasfemisk lære i høyeste potens.
Under Muhammed og krigsherrene hans, de som senere ble kalt de fire kalifer, vokste Medina til å bli selve hovedstaden for det arabiske rike. Det var et rike som Muhammed med sin voksende, konvensjonelle krigsstyrke langsomt og sikkert etablerte, i løpet av sine ti år med base der.
Hvis man i vår tid skal driste seg til å sammenligne de to «læremestrene» Konfucius og Muhammed, vil man raskt konstatere en svært iøynefallende forskjell. «Fredsfyrsten» Muhammed var krigsherre til sin død i 632. Det er et hav av uoppfylt moral som skiller ham fra sin kinesiske læremester. Etter Konfucius består ikke bare morallæren den dag i dag. Men i hans del av verden står ennå viktige litterære og kunnskapsskapende institusjoner og er en levende, pulserende inspirasjon til fornuft og dannelse – den dag i dag. Ideologien islam har mye å lære fra Kina. Og noen religion blir islam aldri.
