Epilog – ved streikens slutt

Kronikk: Christian Grimsgaard, overlege ved håndseksjonen på ortpedisk avdeling og tillitsvalgt, OUS

TIDENES LENGSTE akademikerstreik i sykehusene er slutt. Uten løsning. Denne gangen fant vi ikke frem. For langt fra hverandre, sa Riksmeklingsmannen etter tvungen mekling – om parter som har funnet løsninger sammen i mange tiår. Som om vi har havnet på ulike kloder.

«Vi har en interessekonflikt», forkynte arbeidsgiversiden. Har vi det – om hva? Om god og effektiv pasientbehandling? Om lønn? Om vi skal jobbe mye eller lite?

Nei. Vi ønsker alle et helsevesen som gir god, omsorgsfull og effektiv behandling. Sykehus som legger til rette for engasjerte og dedikerte arbeidstakere som yter sitt beste. En spesialisthelsetjeneste hvor vi skal utvikle faget og dele kunnskap. Et inkluderende arbeidsliv.

ENDRINGENE. Vi har de samme målsettingene, men likevel vurderer vi terreng og veivalg så ulikt. Som om vi driver fra hverandre i ulike strømmer. Hvordan kunne avstanden bli så stor at meklingsmannen ikke så noen løsning, også etter uker med streik? Endringer i sykehusene kan forklare noe.

Selv om hverdagen mellom behandler og pasient ikke er vesentlig endret, er sykehusene andre organisasjoner i dag enn før foretaksreformen. Med reformen fulgte gjennomgripende struktur-endringer. Tyve fylkeskommunale eiere ble til fire regioner uten folkevalgt forankring. Femti sykehus ble til tyve foretak.

I 1999 hadde tre av fire norske sykehus to eller tre ledernivåer. Bare et drøyt tiår senere var situasjonen snudd opp ned. I 2012 hadde 94 prosent av virksomhetene fra fire til seks ledernivåer. Betydningen kan vanskelig overvurderes. Mens topplederne tidligere sto i direkte kontakt med ansatte i pasientbehandlingen, er dette i dag unntaket.

KONFLIKTENE. Samtidig som lederne mistet direkte kontakt med det ytterste ledd, oppsto det avstand på en annen front. Personalpolitikken ble lagt under «profesjonelle» – HR. Ledernes kontakt med ansatte ble altså svekket både ved økt avstand i linjen, og ved at en annen linje tok over ansatte-spørsmål.

Den økte avstanden mellom lederne og ansatte er ødeleggende. Motsetninger og fiendebilder bygges. Mange steder er vi ikke lenger på samme lag. Oss og dem. Uroen møtes med krav om disiplin og lydighet. Sykehusene fylles med konflikter.

MONOPOLROLLEN. I dette terrenget forhandler Spekter og Akademikerne. Spekters mandat skal gis av lederne. Ikke bare mangler mange førstehåndskunnskap om det ytterste ledd, de mangler også kunnskap om egen personalpolitikk. De har begrenset innsikt i tariffavtalenes innretning og historikk. HR-linjen har mange steder tatt kontroll fra avdelingsnivå til sykehusets HR ledelse. Deres mandat og idégrunnlag er forankret i Spekter i større grad enn i sykehusene.

Spekter opptrer som et kraftsentrum. Ikke bare fordi sykehus-lederne er satt på sidelinjen. Ved bestemmelser i Lov om helseforetak ble organisasjonen gitt en monopolrolle. Alle offentlige sykehus er pålagt å bruke Spekter. Organisasjonen tolker rollen med selvbevissthet. Spekters tankesett formuleres ikke bare i møte med ansatte, men også i det offentlige ordskiftet.

Selve grunnsteinen i den norske arbeidslivsmodellen – medbestemmelse – omtales som «vetorett». I dette tilfellet også for arbeidstidsordninger, hvor loven eksplisitt forordner at tillitsvalgte og organisasjonene skal ha avgjørende ord. Andre velbrukte klisjeer uttrykker samme holdning: «Ledertrøya er ikke på deling». Et kraftigere angrep på vår arbeidslivsmodell kan vanskelig formuleres.

FRIVILLIGHETEN. «Vi kan ikke basere driften i norske sykehus på frivillighet», sier en annen klisje.

Norske sykehus uten frivillighet er en skrekkelig tanke. Vi kan ikke bygge en god og omsorgsfull helsetjeneste uten frivillighet. Våre sykehus bygges av frivillighet. De er bygget på ansatte som yter det lille ekstra i hverdagen, eller som utfører de store bragder. Frivillig. Pårørende engasjement og innbyggernes oppmerksomhet. Fra sykehusverter til donasjoner. Ingen annen sektor er i like stor grad avhengig av frivillighet – og det lille ekstra. Lederne som står i møtene med pasientene, vet dette. I løpet av disse ukene har jeg ikke møtt en eneste som ikke uttrykker støtte til streikegrunnlaget.

KLØFTEN. Bruddet og streiken er oppgjør på overtid: Av oppdemmet frustrasjon og sinne over en kursendring vi ikke tror på. Av en personalbehandling som har tæret bort tilliten. Ved forrige korsvei ble en løsning landet hos mekler i siste time. Og uten noen annen avgjørelse enn utsettelse. Nok nå.

Tyve tusen Akademiker-medlemmer sa stopp. Vi tok til det mektigste våpenet vi har. Nedleggelse av arbeidet. Hundrevis av medlemmer på gater og torg. Vi kan ikke bøye av. I brodden for en alvorssak.

Streiken viste en urovekkende dybde og bredde. En sterk fylking på tvers av alder og posisjon, på tvers av de mange og ulike foreningene, til en stor samlende bevegelse. Som river åpent en kløft tvers gjennom det norske arbeidslivet. Vi og dem. Fordi vi fortsatt vil være et fellesskap.

SAMHOLDET. Nå er streiken brakt til opphør, og konflikten oversendt nemnd. Uansett utfall blir det etter alle solemerker nok en utsettelse. Løsningen på uroen som brer seg i arbeidslivet finnes verken ved forhandlinger, streik eller lønnsnemnd. Løsningen finnes blant ledere og ansatte der ute.

Streiken har vært viktig. Vi er sammen.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 18/2016